Den ferske ministeren har utvilsomt et markeringsbehov, og da velger den avgåtte Stavanger-ordføreren å gå i sporet til noen av sine forgjengere.

Høyrestatsrådene Torbjørn Røe Isaksen og Linda Hofstad Helleland snakket begge om det, men med dem ble det bare med praten. Nå er det alvor, og i første omgang vil det dreie seg om en nasjonal anbefaling. Det er det sterkeste virkemiddelet myndighetene har før et eventuelt lovforbud, og i praksis innebærer det at telefonene skal låses inn før det ringes inn til første time.

Etter flere tiår med fravær av detaljstyring, har altså Staten sett behovet for å gripe inn. Og argumentasjonen er fornuftig, samtidig som den også er gammelt nytt. Forskning og undersøkelser har over år dokumentert at skoler med restriktive mobil-regler oppnår bedre karakterer, og har mindre mobbing. Og ungdommen selv snakker positivt om mer sosialt samvær som følge av at mobilen ligger innelåst i et skap. I Opinions Ung24-rapport uttrykker de unge også et ønske om å redusere skjermtiden i løpet av dagen.

For skoleelevene i Harstad vil dette ikke være noe nytt og inngripende tiltak. Fordi man for mange år siden innså det ministeren nå bruker som argumentasjon.

10 år har gått siden Seljestad ungdomsskole gikk i bresjen for en ordning som langt de fleste skolene i Harstad har adoptert. På Kila skole ble det for eksempel innført mobilforbud i 2015, etter at saken først hadde vært drøftet i elevråd, FAU og skolens samarbeidsutvalg.  Og de gode erfaringene lot ikke vente på seg. En evaluering etter ett år med forbud på Kila, slo klart og tydelig fast at det var blitt mer tid til det faglige, og elevene meldte om at de brukte mer tid på å snakke med hverandre. Og ikke minst: Redselen for å bli tatt bilder av, eksempelvis i gymmen, ble desimert.

Harstadskolens måte å håndtere dette på, er samtidig et eksempel på at myndighetene skal vokte seg vel for å tre lover og regler ned over hodet på kommuner og skoler. I Harstad er det bevist at man klarer å tenke selv, og at man på egen hånd finner gode løsninger, uten politisk detaljstyring i form av et nasjonalt og rigid forbud.

Man skal i alle fall passe seg for å trekke dette så langt at man sparker beina under kreativiteten og fleksibiliteten. I enkelte sammenhenger, og brukt på riktig måte, kan nemlig mobiltelefoner være nyttige verktøy i undervisningen. Den muligheten står vi i fare for å miste gjennom et rigid regelverk.

Den samme problemstillingen står vi midt oppi når det nå legges opp til en reversering av nettbrett-bruken i skolen. En ordning som ble geniforklart for bare få år siden, fordi digital undervisning ville gjøre kunnskapen lettere tilgjengelig for «alle».

Man kan legitimt hevde at overgangen fra blyant og viskelær til nettbrett har gått for raskt, og erfaring og nyere forskning viser med tydelighet at skjermenes inntog i klasserommene også har negative konsekvenser for innlæring.

Men på veien mot det som unektelig blir en mer digital fremtid, må vi heller ikke stagnere. Det er som kjent forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet.