Skrevet av: Karl-Wilhelm Sirkka.

Den 1. juli 2023 vedtok Stortinget endringer i energiloven og plan- og bygningsloven som gjør at kommunene får en styrket rolle i planlegging og utbygging av nye prosjekter for vindkraft på land. «Målet er at nye prosjekter for vindkraft på land skal gi bedre lokal forankring», opplyser Olje- og energidepartementet. Det er bra.

«Med nye regler fra 1. juli i år, har kommunene fått vetorett når det gjelder utbygging av vindkraft.» Det hevdet konsernsjef Hilde M. Aasheim i Hydro under Arendalsuka, ifølge Aftenposten den 21. august. Kan man ut fra vedtaket slutte at kommunene har fått vetorett? (Wikipedia: «Veto kommer fra latin og betyr «jeg forbyr» og er en spesiell form for stemme som har utsettende og blokkerende effekt (..)»)

Den 9. august deltok administrerende direktør i Fornybar Norge, Åslaug Haga på Dagsnytt 18. Temaet var «samisk kulturutøvelse» og «menneskerettighetene». Samtalen over bordet illustrerte problemstillinger om vetorett.

Om og om igjen minnet Haga om «samiske rettigheter» og behovet for dialog med «samiske miljøer». Haga reflekterer her den politiske virkeligheten i saken om utbygging av vindkraft på land, bortsett da fra det faktum at det i beslutningsprosesser om utbygging, ikke dreier seg om behovet for dialog. Fra og med 1. juli 2021 har kommuner og fylkeskommuner lovfestet plikt til å møte Sametingsrådet og «samiske interesser» til samtykkedialog når de ber om konsultasjoner iht. bestemmelsene i «Prp. 116L (2017–2018) Endringer i sameloven – konsultasjoner.»

Det er nå opp til Sametingsrådet og «samiske interesser» å bestemme om forslag skal ha utsettende og blokkerende effekt. Og hvis f.eks. de detaljerte og kronglende bestemmelser om hvordan konsultasjoner (samtykkedialoger) skal gjennomføres, ikke blir fulgt slik samelandsbevegelsen ser det, kan fattede vedtak i regjeringsapparatet, fylkeskommunene og kommunene oppheves. Dette betyr at både Sametingsrådet og representanter for samiske- og samepolitiske interesser kan gå til rettssak for å få opphevet et vedtak hvor det er lovfestet at det skal gjennomføres konsultasjoner i forkant av vedtaket.

Å fremstille 1. juli-vedtaket som om det fra nå av er kommunene som bestemmer i vindkraftsaker, er altså å ta for hardt i. Reinen er jo som kjent definert som samisk kulturbærer og reindrift som del av «det materielle grunnlaget for samisk kultur.» Til hjelp å ivareta reindriftens «samiske kulturutøvelse» finnes en rekke verktøy i verktøykassen til reindriftsutøverne; – reindriftsloven, lovbestemmelser om alderstids bruk og sedvane, reindriftsavtalen, konsultasjoner, Finnmarksloven og Veileder i Plan- og bygningsloven – Reindrift. Det er altså heller ikke bare for kommunene å komme her, å komme her.

Og viktigst av alt, selve universalverktøyet, artikkel 27 i «Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter». Artikkel 27 omhandler som kjent, forbud mot å nekte blant andre etniske minoriteter å dyrke sin egen kultur. I Fosen-saken er ingen nektet å dyrke «samisk kulturutøvelse»; – den moderne, industrirelaterte reindrift.

Den institusjonaliserte samtykkedialogen av 1. juli 2021 hviler trygt på norsk ratifikasjon av ILO-konvensjonen 169 som i 2021 ble vedtatt skrevet inn i formålsparagrafen i Sameloven. Så lenge den systemiske samtykkedialog gjelder, trumfer den etter mitt skjønn, den påstått, tildelte vetoretten til kommunene fra 1. juli 2023, ikke bare når det gjelder vindkraft, men norsk landbasert ressurspolitikk generelt, etter hvert også i havområder nord for Dovre.

Definisjons- og beslutningsmakt overføres gradvis til Sametingsrådet, dvs. i siste instans til Samerådet, samepolitikkens Komintern; – paraplyorganisasjonen for de fleste toneangivende samepolitiske organisasjonene i Finland, Sverige, Russland og Norge.

Gjennom endringer i Sameloven i juli 2021 og 30. mai 2023 samt ved å skifte ut formuleringen «den samiske folkegruppe» med formuleringen «det samiske folk, som urfolk» i §108 i Grunnloven den 15. mai i år, har Stortinget gitt Sametingsrådet og NRL sterke kort på hånden hver gang de møter myndighetene til samtykkedialog.

Også Sannhets- og forsoningskommisjon strekker ut en hjelpende hånd. I dialogmøter om samtykke kan Sametingsrådet også vise til forslag fra kommisjonen i sin rapport datert 1. juni 2023. Sannhets og forsoningskommisjonen «oppfordrer til kartlegging av eiendoms- og bruksrettigheter i områdene utenfor Finnmárku/Finnmark/Finmarkku i tråd med folkeretten.» (Kommisjonen samifiserer geografien etnokratiserer havområdspolitikken utenfor Finnmark. Og Sápmi-språket nordsamisk skal ha førsteretten også i kyst- og havområdene i nord.)

Sametingsrådet og NRL kommer til å trappe opp samtykkedialog-aktiviteten i inneværende stortingsperiode. «Vi jobber for rettslig anerkjennelse av samenes eiendoms- og bruksrettigheter til land, vann og naturressurser», opplyser NSR på sin hjemmeside.

I 2005 dreide samrøret mellom Sametingsrådet og Regjeringen seg om konsultasjoner, fra 2006 om forhandlinger i lukket rom (offentlighetsloven §19) med enighet som formål. For lite for sent. Den 8. februar 2012 rykket visepresident i Sametinget Laila Susanne Vars, i partiet Árja, (senere fagdirektør i Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter (NIM), rektor ved Samisk høyskole og nu leder for FN-organ for «urfolks rettigheter» i Arktisk) ut i Nordlys: «Spilles det ikke på lag med urfolk oppstår «mulighet for rettsprosesser, internasjonale klagebehandlinger, og økonomiske og etiske omkostninger».

Det må føres reelle konsultasjoner hvor urfolk står fritt til å gi sitt forhåndsinformerte samtykke til aktiviteter som kan være til skade for de tradisjonelle næringene som kystfiske og reindrift. Eller man skal ha rett til å la være å samtykke, hevder hun. I klart språk, vetorett pr. definisjon til Sametingsrådet. Vindmøller og gruvedrift ville Arja ikke ha noe av fordi det ifølge Vars kan være til skade for reindriften. Isak Mathis Hætta, sametingsrepresentant innvalgt på Fastboendes liste, sa til «Finnmark Dagblad» før valget i 2013: «Alle har ikke arbeidsplasser i det offentlige. Vi må ha flere arbeidsplasser, men slike utspill skremmer bort bedrifter som vil hit».

Hætta mener at reindriftsnæringen har for stor makt og allerede er «en bremsekloss» på samfunnet: «Vetorett vil stoppe all samfunnsutvikling, og er en livsfarlig vei å gå. Vetorett til enkeltnæringer vil drepe hele samfunnsutviklingen».

Etter flertallsvedtak i Stortinget i 2020 er Norge bundet av bestemmelsene i ILO-169 til ut 2030. Det er helt uholdbart. Demokratiet må overta reelt. Etnokratiutviklingen må stoppes.

Beslutningen om å forlenge ILO-169 ut inneværende 10-år må oppheves. I det øyeblikk arbeidslivsorganisasjonen ILO, av norske myndigheter, blir gjort oppmerksom på at Norge har glemt å underrette ILO om at samene i Norge i dag er ett av de aller mest velstående befolkningsgruppene på kloden og at gruppen også nyter godt av en mengde særrettigheter og politisk og økonomisk privilegier, forsvinner ILO-169 ute av sagaen i Norge. Og dermed også fundamentet til Keskitalo-Solberg linjen i norsk nordområdepolitikk.