Etter at grupperingen «Levende sentrum» ga debatten en ny omdreining tidligere i uka, kan flere av reaksjonene tolkes i retning av at dette er et enten eller. For å skjele til matematikkens verden, så settes det altså ulikhetstegn mellom byutvikling på den ene siden, og trafikkavvikling på den andre. Sorry, folkens! Med hoderegning som dette, vil regnestykket aldri gå opp.
Her handler det om å sette «er lik». Det er et både og, for det er fullt ut mulig, enn si nødvendig, å ha to tanker i hodet samtidig. Og skulle noen være det minste i tvil; se drøya 150 mil i retning sør. Nærmere bestemt til Skien i Telemark.
Sammen med nabobyen Porsgrunn ble nemlig Henrik Ibsens fødeby kåret til Norges mest attraktive by i 2021. Og i denne suksesshistorien blir blant annet kollektivknutepunktet med tilstøtende parkanlegg på Landmannstorget trukket frem som en god og bærekraftig løsning. Der har man altså klart å forene det nyttige med det behagelige, for å si det sånn. Det må vi klare også i Harstad.
Man må gjerne hevde at de kommer lovlig sent på banen, «Levende sentrum», som mandag hadde invitert kommunestyrets politikere til en gjennomgang av nye skisser og planer for Larsneset. Men la oss heller se det positive i at de faktisk kommer på banen. Og tør utfordre et forslag som knapt noen av Harstads innbyggere synes særlig om. Ikke i dag, og ikke om 10 år.
Verken ordfører, opposisjonsleder eller professorer utenbys fra, har bejublet planene som gjentatte ganger har vært presentert. Tvert imot har langt de fleste uttrykt skepsis. Det i seg selv gir jo grunn til, ikke bare å stå på bremsa, men i ytterste konsekvens også slå full revers.
I det ukeferske forslaget fra «Levende sentrum», er hovedveien nok en gang foreslått lagt over Torvet. Ja, ideelt sett bør vi ta en ny runde på veiløsningen i sentrum, selv om det ferskeste forsøket på omkamp ble lagt dødt i kommunestyrets augustmøte for bare halvannet år siden.
Samtidig har tiden for ny debatt har aldri vært mer moden enn akkurat nå. Med den offensive utviklingstakten og -viljen Harstad har lagt for dagen i det siste, kan vi vanskelig slå oss til ro med en avgjørelse som i realiteten bygger på et kommunestyrevedtak fra 10. mars 2016. Et omstridt vedtak gjort i en tid der man på langt nær hadde de samme forutsetningene for å vurdere fremtidens trafikkbilde i byens midte.
I skrivende stund avventer politikerne et nytt forslag fra administrasjonen. Det er selvsagt lov å håpe, men ha samtidig i mente at miraklene kommer til å utebli. Innenfor stramme planrammer er flikking det beste man kan forvente. Og mens klokka og dagene går, vifter kommunedirektøren med riset bak speilet. For hvis ikke administrasjonens forslag får politisk aksept, risikerer angivelig kollektivknutepunktet å ramle ut av Harstadpakken. Og om den det gjør, er det kommunen alene som må betale hele gildet.
Dermed har Harstads politikere åpenbart fått mye å tygge på. På den ene siden risikerer de å måtte stå ansvarlig for utsettelser og selvpåførte ekstrakostnader. I motsatt fall må de ta skylda for en trafikkmaskin som ikke akkurat fremstår som en prydbusk. Og det i en by som på få år har kommet langt i å finne sin form.
Per i dag er det tilnærmet umulig å spå utfallet, men det ligger en klar forventning om at alle evner å se at byutvikling og trafikkavvikling er to sider av samme sak. Det er heller ikke sånn at funksjonalitet og estetikk står i et motsetningsforhold. Tvert imot er det fullt ut mulig å ha innbydende byrom der man også kan kjøre ned til kaikanten for å plukke opp hurtigbåtpassasjer som av åpenbare årsaker trenger skyss til og fra landgangen.
Og så til dem som måtte oppfatte «Levende sentrum» som et plagsomt, forstyrrende og forpurrende element: Engasjement er langt å foretrekke fremfor likegyldighet, og i bunn og grunn snakker vi om ekte og kjærlig omsorg for byen vi lever og virker i – og som kommende generasjoner skal overta etter oss.
Da er det også fint å kunne å overlevere en arv som i datiden var gjennomtenkt, og som var ment å skulle stå seg over tid. I dette perspektivet er en utsettelse, om så i to år, for nanosekunder å regne.