Ved årets fredsprisutdeling ble vi kjent med tre modige vinnere. En av dem, Ales Bjaliatskij, forfatter og menneskerettsaktivist i Hviterussland, sitter fengslet i hjemlandet sitt på ubestemt tid under totalt uverdige forhold.
Under prisutdelingen ble han representert på fremragende vis av sin hustru. Neste prisvinner, center for civil liberties i Ukraina, var representert ved Oleksandra Matvijtsjuk. Hun la i sin tale sterkt fokus på Russlands krigsforbrytelser både i nåværende og tidligere angrepskriger, og krevde at det opprettes en internasjonal spesialdomstol for Ukraina der de ansvarlige, inklusive president Putin, må straffes for krigsforbrytelser. Hennes krav er at menneskerettigheter som jo er fundamentet for FNs grunnleggelse i 1945 nå må praktiseres aktivt av FNs medlemsland.
Den tredje prismottaker, Jan Ratsinskij, styreleder for menneskerettighetsorganisasjonen Memorial i Russland, var skarp i sin kritikk av Putin og krigen i Ukraina. Hjemme i Russland er fredsorganisasjonen hans oppløst av myndighetene. Selv nøler han ikke med å reise tilbake til Moskva, samme hva som måtte vente ham der.
Jeg har tidligere i år hatt et leserinnlegg i Harstad Tidende der jeg stiller spørsmålet «kan Putin rettsforfølges». Mange synes å mene at dette er vanskelig ettersom Russland som fast medlem i FNs Sikkerhetsråd har vetorett mot alle forslag til vedtak som Russland ikke liker. Dette er høyst problematisk sett ut i fra prinsippene i folkeretten som ligger til grunn for FN. Her heter det i artikkel 1 at formålet (med FN) er å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet i samsvar med folkerettens prinsipper. I traktatens paragraf 2 presiseres at målet er «å utvikle vennskapelig forhold mellom nasjoner, grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett, og treffe tiltak som styrker verdensfreden».
I artikkel 4 leser vi at medlemskap i FN er åpent for alle fredselskende stater som påtar seg de forpliktelsene som pakten inneholder. I artikkel 11 punkt 2 heter det: «Generalforsamlingen kan drøfte ethvert spørsmål vedrørende opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet som legges fram av et medlem av FN eller av sikkerhetsrådet.
Under artikkel 24, punkt 2, står det: Under utøvelse av dette ansvar (å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet) skal sikkerhetsrådet handle i samsvar med FNs formål og forpliktelser.
Vi behøver ikke å gå dypere inn i FN-traktaten for å se at Russland ikke er kvalifisert for å være medlem av sikkerhetsrådet, og derfor bør ekskluderes fra denne rollen. Den jobben må generalforsamlingen ta. Russlands posisjon har historiske røtter. På Jalta-konferansen den 11. februar 1945 møttes Roosevelt, Stalin og Churchill for å trekke opp hovedlinjene for etterkrigstidas verden, her under etablering av en verdensomspennende organisasjon for bevaring av verdensfreden. Samtidig ble Tysklands todeling bestemt, og grenselinjen mellom den vestlige og den østlige sfære i Europa. Uten betenkninger ble massemorderen Stalin har tatt inn i det gode selskap, og jernteppet mellom øst og vest sementert. Stalin ble definert som partner i bekjempelse av nazi-Tyskland, og dermed frikjent for myrderier gjennom påført hungersnød av millioner mennesker hjemme i Russland og i Ukraina, samt innesperring av hundretusener som slavearbeidere i fangeleirer. Stalin døde ikke før i 1953, og hans etterfølgere fulgte i hans fotspor i ensrettingen av eget folk.
Murens fall i 1989 fjernet jernteppet, og en kort stund – særlig preget av Gorbachov - våknet håpet om en ny retning. Så kom Putin ut av KGBs skyggeland, og hans karriere har satt tydelige blodspor, både langs Russlands grenser og utenfor. I eget land har han knust all opposisjon med innesperring. Ingen kan si at han forsvarer FN- traktaten.
Nå er det Ukraina som skal knuses. Mens FNs generalsekretær Gutierres besøkte Kyiv måtte han søke dekning i bomberom for Putins rakettregn. Debatten om fjerning av Russland fra sikkerhetsrådet må begynne nå, og alle fredselskende land må bidra til at ikke bare bakkepersonalet i Putins krig, men også han selv stilles for retten for krigsforbrytelser. Dette bør ytres tydelig av verdens politiske ledere. Oksana Romantsova må få støtte!