Det er på grensen til rørende. Det er torsdag 31. august 2023 i en sensommerstemt Harstad by, og i krysningspunktet mellom Erlings gate og Håkons gate utspiller det seg et tverrpolitisk samarbeid i all sin fargeprakt. Med bred pensel og rull blir svart asfalt forskjønnet med regnbuens farger.

Inspirert av Bergen, og med ordfører Kari-Anne i spissen, bruker et knippe politikere noen kveldstimer for å gjøre som et enstemmig kommunestyre har befalt: Lage et Pride-gangfelt. Som en gest til det skeive miljøet etter masseskytingen i Oslo 25. juni året før. Stemningen er munter, og samarbeidsevne og -vilje upåklagelig. Og ikke visste de da, at dette skulle bli første og siste gang.

Nå vil nemlig Vegvesenet, med støtte fra samferdselsminister Jon-Ivar Nygård, sette foten ned. Kommunene har ikke lov til å male regnbuefarger på fotgjengerfeltene for å vise solidaritet med skeive. «Veioppmerking skal anlegges på ensfarget dekke», heter det i forslaget til presisering av skiltforskriften.

Saken er riktignok bare ute på høring. Men siden forskriftsendringer ikke kommer til behandling i Stortinget, er de folkevalgte i realiteten parkert. Dermed er det også all grunn til å mene at løpet er kjørt.

Begrunnelsen har, jeg tør si selvsagt, ingen referanse til Pride-bevegelsen og det skeive miljøet. Når vegvesen og samferdselsminister inntar en steil holdning, så har det i all hovedsak sin begrunnelse i trafikksikkerhet. Blant annet pekes det på at mangefarget oppmerking av gangfelt kan skape usikkerhet for bilister, gående og syklende. Er det et gangfelt, eller er det ikke?

At en slik usikkerhet kan skape farlige situasjoner og ulykker, og ikke minst gi uavklarte juridiske ansvarsforhold ved uhell og ulykker, er faktisk noe vi må akseptere, enn si forstå.

Det er heller ikke vanskelig å kjøpe forklaringen om at formålet med veioppmerking er å regulere trafikken, og ikke for å uttrykke støtte til politiske eller ideelle saker.

Reaksjonene har selvsagt ikke latt vente på seg, og de spenner over et vidt spekter. Jørn Johansen i Harstad Pride klarer heller ikke å skjule skuffelsen, men har likevel en konstruktiv tilnærming til problemstillingen. Han forstår at det må være slik på høyt trafikkerte veier, men mener samtidig at det bør være rom for å lempe på kravene, eksempelvis i Erlings gate i Harstad sentrum.

Men heller ikke det er en farbar vei. For som Vegvesenet også påpeker i sitt høringsnotat, er det viktig at oppmerking utformes på en ensartet og konsekvent måte i hele landet. Uklare regler med ditto gråsoner, er det siste vi trenger. Spesielt i trafikken.

I skuffelsen over å miste noe, er det også nærliggende å føle på tap av respekt. Det er sågar rom for å føle seg krenket av stivbeint regelrytteri fra et følelseskaldt byråkrati.

Men det er det, i sannhetens navn, ingen grunn til i dette tilfellet. Vi har et utall av arenaer og muligheter for å markere mangfold og inkludering, og i Harstad tør jeg mene vi er gode på akkurat det.

I 2020 ble Harstad Pride tildelt den høythengende «Seire ved å dele-prisen», og år etter år har Harstads befolkning slått ring rundt Pride, blant annet gjennom massiv deltakelse i Pride-paraden hver høst. Det er anerkjennelser av vesentlig høyere verdi enn et fotgjengerfelt i regnbuens farger.