Av: Ragnar K. Breckan og Per Chr. Valle, Overleger, Nordlandssykehuset Bodø og UNN Harstad

Arbeidsglede, fellesskapsfølelse, dugnadsånd, entusiasme, faglig vekst og det å bli sett og verdsatt; slik begreper fremgår ikke i noen helseforetaksbudsjetter, men alle som kjenner det indre livet i sykehus, vet at dette er selve drivkraften i kompetansearbeidsplasser som et sykehus er.

Flere sykehus i vår region har utplassert studenter fra Universitetet i Tromsø i deler av legeutdannelsen, og mange av dem jobber som turnuslegevikarer (LIS 1-vikarer) ved lokalsykehusene i feriene. Allerede da starter vi rekrutteringsprosessen, og disse studentene kommer ofte tilbake som turnusleger. I neste omgang prøver vi å rekruttere til spesialiseringsstillingene LIS 2 og LIS 3, og herfra prøver vi å rekruttere overlegene som da vil utgjøre de stabile langvarige fagstammene.

Denne rekrutteringen av fagfolk på lokalsykehus er det som foregår i hverdagen. Det er dette rekruttering egentlig handler om, og flere enkeltavdelinger i Helse Nord har klart å rekruttere godt med denne tankegangen, helt på egen hånd. Vi kjenner ikke til at Helse Nord på noe tidspunkt har initiert eller bistått sykehus med rekruttering selv om administrerende direktør det siste året har definert sviktende rekruttering som hovedårsak til problemene i Helse Nord.

På grunn av meldinger om kriselignende situasjon har helseminister Kjerkol gitt Helse Nord et oppdrag:

«Helse Nord RHF bes om å vurdere behovet for endringer i funksjons- og oppgavedelingen som bidrar til at Helse Nord RHF kan ivareta sitt sørge-for-ansvar på sikt»

Dette har administrerende direktør Marit Lind besvart i sin innstilling til styret i Helse Nord, hvor det blant annet fremgår at akuttberedskapen ved Lofoten og Narvik sykehus skal legges ned, et svar som er stikk i strid med Regjeringserklæringen (Hurdalsplattformen), som klart og tydelig sier at regjeringen skal «utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge, flytte mer av den elektive virksomheten ut til lokalsykehus, og styrke den lokale akuttberedskapen», som også helseministeren selvsagt er bundet av.

Om tvilen skal komme Lind til gode er vi sterkt i tvil om, hennes innstilling løser kun promiller av økonomiproblemet i Helse Nord, og med hensyn til rekruttering av fagfolk, vil den definitivt virke mot sin hensikt. Den negative effekten for de berørte deler av befolkningen er det heller ingen tvil om, til tross for den nye hoffskaldens iver med å lage nidviser om bekymrede fagfolk og ulydige journalister.

Det er tre aspekter som er vektlagt i det såkalte oppdraget, riktignok litt endret etter vindretningen: først og fremst økonomi. Dernest en meget vanskelig rekrutteringssituasjon som ytterligere forsterker den dårlige økonomien. Det tredje anførte er at den nordnorske befolkningen skal ha samme kvalitet av behandlingen som resten av landet; underforstått at den er dårligere. Dette skal da forunderlig nok bedres ved å legge ned akuttilbudet i kirurgi for 60 000 innbyggere.

Dugnadsånd og entusiasmen – barnet i badevannet

En av de største gledene ved å jobbe på sykehus er når du føler deg verdsatt som en viktig del av et større system. Det gjør inntrykk når dyktige kolleger stiller opp nattetid i en kritisk situasjon selv om de verken har vakt eller beredskap, og bidrar til å berge livet til pasienten du har ansvaret for.

Vi kjenner begge Lofoten sykehus godt, fra starten av 1980-tallet. Sykehuset var et meget godt og velfungerende sykehus, med et fantastisk læringsmiljø. Fagfolkene var både omgangsvenner og arbeidskolleger. Så vedtok Nordland fylke at budsjettet skulle reduseres så sterkt at innsparingen var helt uforenlig med videre forsvarlig drift. Protester og fakkeltog, da som nu, og delegasjoner til departementet osv. Resultatet ble en betydelig reduksjon av nedskjæringen til et mer håndterbart beløp.

Både kirurgisk og medisinsk avdeling ved Lofoten sykehus ble halvert i størrelse for vel 40 år siden fordi daværende sykehuseier, Nordland Fylke, skulle spare penger. Den største skadevirkningen av dette var omfattende flukt av fagfolk. De unge legene og sykepleierne som hadde klare ønsker om en fremtid ved dette sykehuset, turte ikke satse på noe så usikkert og dro til andre sykehus, de alle fleste ut av Nord-Norge.

Etter dette lå sykehuset nærmest faglig brakk i årevis og har slitt betydelig med å bygge opp en god stamme med faste fagfolk.

Men, og dette er helt essensielt, i det siste tiåret og spesielt de siste årene har dette snudd, noe Helse Nord-ledelsen åpenbart verken har fått med seg eller ønsket å få informasjon om.

Sissel Juliussen, leder for kirurgisk avdeling på Lofoten sykehus, og Robert Hammer, avdelingsoverlege ved medisinsk avdeling, opplyser at ingen fra Helse Nord-ledelsen har kontaktet dem for å få førstehånds informasjon om det de nå er i ferd med å få styret med på å vedta. Maken til arroganse. Ikke rart administrerende direktør Lind proklamerte i pavelig positur at de ikke hadde lært noe nytt etter besøket på Gravdal. Og dette inviteres altså styret til å ta stilling til. Akk ja.

Den entusiasmen og dugnadsånden vi finner både i Narvik og Lofoten sykehus er det nå Helse Nord ledelsen holder på å kvele. Takk for hjelpen!

Skal man klare å rekruttere LIS-leger til å satse på en permanent overlegejobb, må det finnes et kollegium de ønsker å slutte seg til, og med arbeidsforhold de selv kunne ønske å ha. Dagens unge leger ønsker som alle andre et fungerende sosialt- og familieliv ved siden av livet som fagperson.

Vår viktigste faglige aktør, legeforeningen, definerer klinkende klart at et lokalsykehus må inneholde akutt beredskap innen kirurgi, anestesi og indremedisin. Dette bygger på grundig faglig forståelse av samspillet mellom fagfeltene og ikke på fagforeningsbetraktninger.

Unge leger som ønsker å bli sykehusleger, må gjennomgå obligatorisk tjeneste innen indremedisin, kirurgi og allmennmedisin. Deretter må de velge et spesialiseringsløp som tar 5–6 år før de kan søke en overlegestilling. Det er meget sjelden vi ansetter en overlege som vi ikke har kjent til og vært med på å utdanne selv. Det handler om tilrettelegging, personlige relasjoner og et godt og stabilt fagmiljø.

Dersom akuttkirurgien legges ned ved Narvik og Lofoten sykehus, vil ikke disse to sykehusene kunne gi fullverdig LIS 1-utdanning. Disse turnuslegene må da skaffe seg kirurgisk tjeneste ved andre sykehus, også i Sør-Norge. Hva dette vil ha å si for rekruttering videre til neste nivå av spesialisering i Helse Nord, er ikke vanskelig å tenke seg.

I dag har Lofoten sykehus tre unge overleger i indremedisin som utgjør en solid grunnstamme, samt noen faste avlastende bidragsytere. De har klart å bygge opp et stabilt fagmiljø som dekker et bredt spekter innen indremedisin. De håndterer årlig 1800 innleggelser, de fleste akutte hvorav over 90 prosent ferdigbehandles ved sykehuset. De har årlig cirka 5.000 polikliniske konsultasjoner, og bygger opp moderne rutiner for oppfølging og omsorg av kronisk alvorlig syke pasienter. De har kvalifisert seg til å være screeningsenter i det nasjonale kjempeløftet mot tykktarmskreft, og driver systematisk opplæring av leger under spesialisering. Som leserne vil forstå, rekruttering er et langsiktig og systematisk arbeid hvor det ikke finnes noen kvikk fiks.

Hadde man spurt, ville man fått vite at også kirurgisk avdeling nå har en langt mer robust bemanning enn Helse Nord-ledelsen ønsker å gi inntrykk av.

Det er her nøkkelen til rekruttering av fagpersonell ligger. Helse Nord-ledelsens forslag vil forsterke rekrutteringsproblemet ytterligere. Dette kan styrets medlemmer gjøre noe med.