Av: Kjersti Karijord Smørvik, folkevalgt og fylkestingskandidat for Troms Høyre

En mann jeg kjenner godt, er midt i åttiårene. For noen få år siden ble han enkemann og alene etter et langt liv som ektefelle og familiefar. Etter å ha mistet sin kone er det naturlig nok flere bekymringer som melder seg. Det første umiddelbare er overgangen til et liv som alene, og det å takle sin egen sorg. Senere dreier tankene seg blant annet om den nye hverdagen med helse og livssituasjon. Det at unger og barnebarn bor langt unna. Det at ingen er der om noe skjer, enten en får et illebefinnende eller bare er så uheldig å ramle.

Vi snakket om situasjonen jeg og den eldre. Han hadde nylig hatt besøk av et ektepar fra et tettsted sørpå et sted. «Der hadde kommunen en oppfølging av eldre», fortalte mannen. «Ja, har ikke du mottatt noe sånt tilbud?» spurte jeg. Det kunne den eldre bare svare benektende til. «Har du ikke hørt noe fra noen i kommunen?» spurte jeg. «Nei, jeg har ikke mottatt en eneste telefon», svarte han. «Er det ingen som noensinne har ringt deg i forbindelse med din situasjon», fulgte jeg opp. «Nei, jo, forresten, under korona mottok jeg en telefon fra kommunen», sa han, og kunne opplyse at dette var den eneste kontakten han hadde hatt med kommunen på nå sitt femte år som enkemann.

Jeg måtte forhøre meg litt nærmere om hvordan eldreomsorgen var i det tettstedet han hadde hørt om. Og det viste seg at ansatte i denne kommunen ikke bare ringer og snakker med eldre, men de kommer også på hjemmebesøk for å se hvordan de eldre bor og lever. Som del av praksisen i denne kommunen tar de seg også tid til å høre om eldres hverdag, og om det eventuelt er utfordringer eller oppgaver kommunen kan følge opp, ting som eksempelvis kan gjøre det enklere og bedre for de som bor hjemme, og som ellers ikke belaster kommunen på noen som helst måte.

Det er et tankekors at det er så stor forskjell mellom kommunene, mente den eldre. «Ja», svarte jeg.

For kort tid siden kom Høyre og Erna Solberg med forslag på flere tiltak for et mer aldersvennlig samfunn med en tettere oppfølging av de eldre. Et av forslagene går ut på å få kontakt og oversikt over eldres livssituasjon gjennom forebyggende hjemmebesøk. Dette er et godt forslag. Ja, antall sykehjemsplasser eller omsorgsboliger er viktig, men at eldreomsorg bare skal dreie seg om dette blir altfor snevert, når omsorg for eldre dreier seg om langt mer. At en eldre kvinne eller mann som lever alene ikke har noen form for kontakt med kommunen, er betenkelig. Og hva med de som ikke har pårørende, og de som ikke har barn eller andre i sin nærhet. I et land med så få innbyggere som i Norge burde det være en selvfølge at de eldste som bor hjemme og som faktisk ikke koster kommunen noe, som et absolutt minimum kunne få en telefon fra kommunen. Et menneske som spør «Hvordan går det med deg? Er det noe praktisk du sliter med, noe vi i kommunen kan bidra med?»

Dette er et godt skritt i riktig retning for et mer aldersvennlig samfunn.