Skrevet av: Aase-Johanne Aune.
I Harstad Tidende 5. mars i år skriver administrerende direktør i Helse Nord, Marit Lind, om høring og bærekraftig helsetjeneste. Jeg undres: Har Lind vært hjelpetrengende, nitti år, ung, eller pårørende, og hatt bruk for spesialisthelsetjenesten?
Har hun stått på kaia i Harstad i kø i dårlig vær uten mulighet til å reservere plass på hurtigbåten? Har hun testet Pasientreiser sine skjema som knapt tar høyde for hva en pasient er?
Pasient har sin opprinnelse etymologisk i «tålmodig». Det må man være som syk; gammel eller ung. Har Lind tatt inn over seg at det forutsettes at alle er digitalt på Helsenorge for å få info om prøver, epikrise og innkalling? Er du ikke digital forsvinner du i et sort hull. Aktører sier: Jo da, du finnes der! Men uten profil, koder og tilgang finnes du ikke. Som pårørende og pasient vet jeg det.
I innlegget fokuserer Lind spesielt på rus og psykisk helse. Etter min mening har det relevans for alle typer helsetjenester. Hun lister opp generelle begreper som: Endring, oppgavedeling, ansvar, kompetente i alle ledd, avansert forskning, desentraliserte og prehospitale tjenester med høy kvalitet, kunnskapsrike brukerrepresentanter, redusere ulikheter i tilbud, robuste fleksible fagmiljøer, beste effektive omsorgsnivå, helhetlige pasientforløp. Lista er ordrik og lang.
Hva betyr dette, konkret? Hva betyr «bærekraft» for den syke? Hvem bærer når hen ikke har krefter eller «kunnskapsrik kompetanse»? Hvem utenfor styringsgrupper når fram? Er jeg en kunnskapsrik brukerrepresentant, har jeg kompetanse til å bli hørt? Hvem forstår språk, koder og utredninger, og hvor henvender man seg?
Helseministre sier stadig at vi skal ha like tjenester over hele landet. Det har vi ikke før vi har det. Tjenesten er delt opp i kokstykker her nord. Jeg skulle gjerne hatt Lind og Kjerkol med på ekskursjon til Narvik og Tromsø nylig, og ikke minst ukene i forveien med timevis i telefoner for avklaring med fastlege, spesialister og Pasientreiser. Innkalling på kort varsel uten tilgang til info når man ikke er digital, og med sen postgang hos Posten Norge. Syke mennesker sendes i en runddans Harstad, Narvik, Tromsø og tilbake til start. Den dansen kunne vært læring for ledere.
Jeg er tilbake på kaia i Harstad år tilbake, da vi tok imot min kreftsyke far. Han ble satt av taxien i Tromsø på hjemvei, i elleve minusgrader. Lettkledd ventet han i over tyve minutter på båt til Harstad. Såkalt ferdigbehandlet, med diverse slanger og poser langs kroppen. Jeg er tilbake på kaia sist uke med min mor i regn og sludd med rullator.
Samhandling, tilrettelegging, høy kvalitet, effektivt omsorgsnivå er gode ord. Ordene mister sin kraft når du står på kaia og ikke vet din arme råd, og rådene er ord på papir i et styrerom.
Forslag: Sørg for at den som ikke er på digitale plattformer får info i god tid, eller at pårørende med fullmakt kan gå inn på helsenorge.no. Rydd opp i et rigid pasientreise-system som mange ikke mestrer. Forenkle skjemaveldet. Min erfaring er at verken pasient eller behandler begriper alle retningslinjer. Bestillinger glipper og drosjen kommer ikke.
Arbeid for at gammel som ung slipper å besøke to–tre sykehus, med mindre det er snakk om livstruende akuttbehandling. Snakk med samferdselsaktører, slik at det blir mulig å reservere plass på båten, ikke bare for barn som reiser alene.
Be aktører bruke post-it-lapper hvis data ligger nede, eller det ikke er plass i datasystemet til mer enn ett telefonnummer til pårørende. Kortreist kommunikasjon løser floker og hjelpen kommer.
Insister på at behandling av syke er et håndverk som krever empati, forståelse og vennlighet. Ta fram passasjen i den Hippokratiske ed som sier: «Jeg vil bruke mine evner til det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noen skade. I ethvert hus jeg kommer til, vil jeg gå inn bare for pasientens beste.» Les dette på styremøter!
La omsorg veie tyngre enn «effektivitet» i vokabularet når planer legges og Helse Nord går for en bred høring. Sørg for at de som må høres, får en talerstol de når opp til. Forklar gjerne sakte og konkret hvordan man benytter muligheten til å bli hørt.
Til slutt: Min erfaring med helsevesenet i kommunen vår den senere tid er i overvekt positive. Helsearbeidere gjør sitt beste. Det er systemet som legger rammer og premisser som skaper problemer. DET må de som har myndighet gjøre noe med. Raskt.