Av: Hannah Parschat, 2. kandidat til kommunevalget, Rødt Harstad.

700 døde migranter og 3 dager landesorg i Hellas. Det kunne NRK formidle den 15. Juni 23. Et av de mest tragiske og omfattende båtforlisene Hellas har sett på ti år. Men langt ifra det eneste: Hver uke rapporteres det om flere dødelige hendelser langs Europas grenseoverganger, og det er ikke rart, for hvert år dør tusenvis av mennesker ved verdens farligste grenser.

En skulle tro at det å få krigen i Ukraina så tett på oss gjorde oss mer solidariske. Tvert imot opplever jeg at samfunnet vårt er blitt mye mer selektivt i den forstand. Og dette bekymrer meg, fordi denne selektive solidariteten går langs et par ganske bekymringsverdige linjer: Nasjonale, etniske og religiøse.

At det foregår en åpenbar forskjellsbehandling av asylsøkere og flyktninger fra Ukraina og «andre» land er, dessverre, godt dokumentert. Det bygges murer og trenes opp militært personell, for å hindre visse mennesker fra å «invadere» Europa – i all hovedsak mennesker fra Asiatiske og Afrikanske land. I Middelhavet mister 1 av 6 mennesker livet i forsøket på å nå Europa.

Samtidig som Polen i 2022 åpnet dørene for over en million flyktninger fra Ukraina, bygde landet en 186-km lang, 5 meter høy mur langs den belarussiske grensen. For å stenge ute rundt 6000 flyktninger fra Afghanistan, Irak og Syria – som har tilbrakt nesten to år i grensetrakter omgjort til militære soner der verken medier eller hjelpeorganisasjoner får slippe inn. Samtidig som Europa gjør en historisk innsats for å ta imot og hjelpe enorme antall ukrainske flyktninger, gjør Europa en historisk innsats for å styrke yttergrensene sine, forverre forhold i flyktningleirer, og stramme inn sjansen for opphold.

Forskjellsbehandlingen mellom ukrainske og «andre» flyktninger skjer også i Norge, det være i form av saksbehandlingstid og tilgang til utdanning eller arbeidsliv, økonomisk støtte, gratis adgang til kollektivtrafikk, kultur og fritidstilbud, tilrettelegging, og helsemessig oppfølging. Hvilke signaler sender dette til «andre» flyktninger og asylsøkere? At Norge er et rasistisk og diskriminerende land, er min kvalifiserte gjetning.

Støre bekrefter min bekymring når han da rettferdiggjør sin politikk med at «ukrainere er mest lik oss, og dermed lettest å integrere». Dette er villet politikk, tiltak innført av politikere i kommuner, fylker, og nasjonalt, i det ganske land. Slik politikk sender sterke signaler til den øvrige befolkningen: Nemlig at diskriminering er greit.

Og her tenker jeg at vi burde være ekstra på vakt. Særlig når diskriminering av forskjellige grupper i samfunnet normaliseres og legitimeres fra politiske hold. Hvis vi ikke tar tak i og får bukt med rasisme og diskriminering i alle sine former og fasonger, er sjansen for at historien gjentar seg, fortsatt til stede. Dersom vi tillater at diskriminering og rasisme normaliseres og får fotfeste i samfunnet, svekker vi vår egen evne til å fange opp og reagere på dette, og da er vi ikke garantert mot at historien ikke gjentar seg.

For det var ikke en mørk, fremmed makt som stod for holocaust: Det var det tyske allmenne samfunnet - deriblant min bestefar og andre forfedre - som hadde tillat nettopp diskriminering og rasisme å få fotfeste. Jeg ønsker at vi, som samfunn, sivile, politikere, alle, skjønner alvoret og viktigheten av å styrke og ruste samfunnet vårt mot dette. For det er når diskriminering normaliseres og virker logisk, legitimt, og allment akseptert, at vi burde være mest på vakt, og mest bekymret. Ikke for en mørk, fremmed makt, men for oss selv som samfunn.

Derfor er det viktig at Harstad Kommune tar grep. Det nytter ikke med politisk snakk og symbolpolitikk om inkludering og mangfold, når dette ikke gjenspeiles i realiteten, og nødvendige, konkrete tiltak uteblir. Inkludering, rettferdighet og mangfold er en av Rødt Harstads absolutte hjertesaker.

Vi har som mål å: Sørge for likeverdig behandling av flyktninger og asylsøkere, uansett opphav: Gi asylsøkere og papirløse rett til helsehjelp også innenfor psykisk helse, og reell tilgang til helsetjenester: Få på plass kursing i rosa kompetanse og antirasisme til alle kommunalt/offentlig ansatte: Styrke eksisterende, og skape nye møteplasser for forskjellige innvandrergrupper, og mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen: Forebygge og fange opp sosial dumping: Universell utforming av kommunale bygg, busser, og infrastruktur: Forhindre diskriminering i arbeidslivet.

Ingen er fri før alle er fri.