Av: Frank Einar Hansen.

Mandag kveld kunne Nordnytt Troms fortelle om en flyktningfamilie på Finnsnes, som har tre funksjonshemmede barn. Forsto jeg innslaget rett, så er de bosatt på Finnsnes, men egentlig ikke ønsket som innbyggere. Årsaken er at de tre funksjonshemmede barna er en for stor belastning for Senja kommune.

Innslaget viste også at faren var godt etablert i jobb på et bakeri, og bidro på den måten med sitt bidrag til både kommune- og statskassa.

Ordføreren fortalte om kommunens økonomiske utfordringer. Statssekretæren poengterte kommunens plikt til å bosette og gi tilbud.

Innslaget i Nordnytt viste egentlig at ordfører og statssekretær spilte ping pong med hverandre. Den andre part må ta ansvaret. Staten synes å pålegge kommunene byrder, uten å bidra nok.

Mens innslaget pågikk fikk jeg en veldig vond følelse. Det kunne vært en innfødt – en tromsværing – som hadde tre funksjonshemmede barn. Ville vedkomne bli møtt på samme måte? – Vi vil helst ikke at du bosetter deg i vår kommune. Dere koster for mye, og staten har forlangt at vi som kommune må koste driften av deres behov.

Jeg får frysninger på ryggen, ja, nærmest frostskade.

Var dette noe jeg drømte, eller var det virkelighet?

Hva med alle de stooooooore og velformulerte partiprogrammene, som forteller om både integrering og omsorg?

På side 107 i Arbeiderpartiets program står det at partiet vil innføre bedre og mer langsiktige økonomiske støtteordninger for kommuner som bosetter flyktninger med særlige behov, for å sikre at alle som har fått oppholdstillatelse, blir bosatt så fort som mulig.

På side 110 står det at flyktningene matches med riktig bosettingskommune og det skal utarbeides grunnlag for en individuell plan som leder til selvforsørgelse.

På samme side står det at Norge har et ansvar for å hjelpe mennesker som flykter fra krig og forfølgelse. Asyl- og innvandringspolitikken vår skal bygge opp under den norske samfunnsmodellen med små forskjeller og like muligheter, høy tillit og sterkt samhold. Vi skal vise solidaritet med verdens flyktninger og samtidig bevare velferdsstaten og den norske modellen.

De som får oppholdstillatelse har vel samme rett til velferdstatens goder?

Regjeringspartner Senterpartiet sier på side 95 i sitt program for inneværende periode at «sørge for gode oppvekstsvilkår for barn er blant de viktigste oppgavene i vårt samfunn. Kommunene må gis økonomi til å sikre gode og trygge oppvekstsvilkår I tilfeller der foreldrene ikke kan ha dette ansvaret skal samfunnet sikre barna god, stabil og forutsigbar omsorg

For meg forteller denne historien at partiprogrammene er mye ord – uten særlig innhold, sett i forhold til Finnsnes-saken.

Den situasjonen som denne familien er kommet i er totalt uverdig. Det er som kommunen sier at dere er velkommen hvis kostnadene med å ha dere her blir minimale.

Sett fra et annet ståsted så forteller denne saken at det å være  funksjonshemmet enkeltindivid  i Norge egentlig er en belastning for både kommune – og statskassa.

Som far til et funksjonshemmet barn er jeg i ferd med å få en slik følelse.

Kanskje de styrende maktpersoner i Norge kan legge merke til kaptein Arne Rinnans ord.

I 2001 ble han verdenskjent da skipet TAMPA redet flyktninger ved Christmas Island.

«-Det å hjelpe folk må alltid komme foran politiske prinsipper»

Nå må Arbeiderpartiet og Senterpartiet, Støre, Vedum og Lysbakken, få løst denne uverdige situasjonen.

For er det noe som er i ferd med å bli et problem så er det av Vedums pengebinge kan risikere det samme som onkel Skrues – nemlig rase sammen på grunn av alle pengene.

Når Norge tjener milliarder hver dag på blant annet krigen i Ukraina, så er det penger for å gi denne familien og barna et verdig opphold – for eksempel på Finnsnes.

Noe annet vil – for å si det forsiktig – være smakløst.