Flere har i årenes løp tatt til orde for å hedre Kvanmo med en statue, en gate eller et minnesmerke i byen som hun vokste opp i. Ingrid Klein Hedlund spilte det inn allerede for 11 år siden, og nå, to og et halvt år før hundreårsdagen for hennes fødsel, har forslaget fått ny aktualitet.

Ap-medlem Torbjørn Dale er én av flere som nå børster støvet av Hedlunds forslag om å gjøre stas på SV-politikeren som døde i 2005. En politiker som av partifelle Stein Ørnhøi ble omtalt som den siste norske politiker fra det gamle Fattig-Norge som gikk helt til topps i samfunnet. Initiativet er prisverdig, men i mangel på statutter og retningslinjer er det alltid smart å ta en fot i bakken og gjøre seg opp noen tanker. Man skal så absolutt ikke kimse av følelser, men tyngre argumenter må inn i regnskapet før man kan «regne hjem» en hedersbevisning av et slikt kaliber.

Og bare for å ta det med én gang: Dette har ingenting i gjøre med landssvikdommen som ble avsagt i Trondenes herredsrett i 1948. At Kvanmo som 18-åring meldte seg til tjeneste som frontsøster for Tysk Røde Kors på Østfronten, er for lengst et lukket kapittel. Ikke har det vært til hinder for en imponerende politisk karriere, og ei heller skal en liten flik av hennes fortid få sverte ettermælet i byen hun ble født i for snart hundre år siden.

Skepsisen til en statue, en gate eller en plass for den saks skyld, er ene og alene av prinsipiell karakter. Det må være noen grunnleggende krav til en slik hedersbevisning, og det bør for eksempel være legitimt å stille som kriterium at personen har satt dypere spor etter seg i lokalsamfunnet enn «bare» en dåpsattest.

Jeg var i sin tid spørrende til at man i euforien etter et tv-program, ivret etter å kalle opp en gate etter skjønnhetskvinnen Betzy Dahl. I minst like stor grad gjør dette seg gjeldende i tilfellet Hanna Kvanmo, det være seg gate eller statue.

Ingen kan ta ifra Kvanmo at hun i sin samtid var en dyktig politiker. Det er også hevet over tvil at hun fremstår som en av SVs mest profilerte og markante skikkelser noensinne. 16 år på Stortinget, hvorav 12 år som parlamentarisk leder, åtte år som riksrevisor og 11 år som medlem av Den Norske Nobelkomité gjør henne kvalifisert til heder. Men kanskje aller mest i Rana kommune. Det var der hun startet sin lærergjerning i 1962, og det var der hun i 1967 tok fatt på en politiske karriere som åpnet dørene på Løvebakken i 1973. I Harstad skal man lete lenge og godt for å finne spor etter kvinnen som i praksis forlot hjembyen bare 18 år gammel, og som aldri vendte tilbake. I boken «Dommen» skriver hun selv litt om en oppvekst i fattige kår i Harstad, og det er sannsynlig at dette har formet hennes voksne liv og politiske gjerning. Men er det dermed sagt at hun kvalifiserer til et minnesmerke i form av en statue eller en gate?

Nå har ikke Harstad hatt for vane å strø om seg med byster og statuer. Så vidt vites, er det bare Rikard Kaarbø, General Carl Gustav Fleischer, musikkløytnant Alfred Evensen, los Anders Nikolai Holte, Hans Egede og Tore Hund som er tildelt heder av et slikt format. Det er ikke dermed sagt at man må ha vært bygrunnlegger, Grønlands apostel eller hærfører i krig for å komme i betraktning. Men det er likevel et sterkt og nødvendig signal om at lista må ligge på en viss høyde. Så langt er det vanskelig å se at Hanna Kvanmo når opp.