Av: Lisbeth van Bergen

En syk eldre mann ligger på et betonggulv i Harstad. Utenfor døra hans står en vakt. Mannen har blødende sår på kroppen. Han er desorientert, men i klare øyeblikk vurderer han å ta sitt eget liv. Han er avskrellet all sin menneskelige verdighet.

Om du tror at dette er en historie fra en annen tid, som for eksempel fra andre verdenskrig og tyskernes behandlinger av norske fanger, eller at dette kanskje er innledningen til en krimbok, så tar du feil.

Dette er Harstad kommunes feilslåtte eldreomsorg.

For det må man kunne si. Den er feilslått.

Og den er en lenge varslet katastrofe.

Nok en gang flyter det opp groteske og tragiske historier til overflaten. Historier om hvordan eldre mennesker blir behandlet, hvordan deres liv blir redusert til et minimum, og hvordan mennesker blir objektivert og satt merkelapper på. Den største lappen heter «eldrebølgen».

I dag er denne «bølgen» blitt en brennhet politisk sak. Men den er også blitt en unnskyldning for hvorfor man ikke har en verdig eldreomsorg på plass.

«Denne bølgen er jo så stor, og inneholder så mange, den er jo nærmest en tsunami. Og da bør jo folk flest forstå at den er nærmest uhåndterbar.

Sies det stort sett fra politiske talerstoler over hele landet.

Og det til tross for at man har vært klar over den økende mengden eldre som ville treffe samfunnet vårt som et smell. Den såkalte lykkelige etterkrigsgenerasjonen.

Og jeg er blant dem. Fremdeles lykkelig uvitende om min fremtid. Men jeg kan ane noen konturer av hvordan det kan bli.

Allerede for 11 år siden la Harstad fram sin strategiplan for hvordan man skulle håndtere den kommende «bølgen»

Planen tar for seg de tiltakene man må gjøre 2012 til 2025 for å komme i mål på hederlig vis med eldreomsorgen.

Her fastslår man at det i 2030 vil være cirka 2 000 flere personer over 67 år i Harstad enn det var da planen ble skrevet.

«Samtidig vokser ikke totalbefolkningen på langt nær like sterkt som antall eldre. Selv om antall personer over 67 ikke øker mer enn landet for øvrig, vil konsekvensene for Harstad bli relativt sett sterkere. Dette fordi det samtidig er en nedgang i aldersgruppen 20–66 år.»

Altså et forventet trykk på helse og omsorgskapasiteten i Harstad kommune.

I tillegg påpekes det følgende:

«En stor utfordring i årene fremover er å bygge ut kapasiteten for det samlede tilbudet om heldøgns omsorg i og utenfor institusjon slik at vi ikke havner på etterskudd når den store økningen i behovet for omsorgstjenester kommer i 2020».

Videre fastslås det i den samme planen fra 2012 at behovet for nye heldøgnsplasser slik som sykehjem og bolig med heldøgnsplasser, antas å øke med 60 prosent når den store økningen i behovet for omsorgstjenester kommer i 2020. Seksti prosent!

Og bare for å påpeke det åpenbare, vi er i dag i 2023.

Så hva skjedde?

Er det fremdeles innafor å skylde på eldrebølgen?

Det blir et arrogant paradoks at kommunen klapper seg på pengeboken og viser til overskudd i millionklassen.

Vi «vanlige folk» synes det er usmakelig når vi fra grunnfjellet observerer til stadighet at man fra politisk hold driver med polemikk på grunnskolenivå når det gjelder sykehjemsplasser.

Kommentarfeltene på saken om denne forferdelige tilstanden til en mann som ligger på betonggulv fordi det ikke er plass til ham andre steder, viser til fulle hva «folk flest» synes om akkurat dette. Jeg oppfordrer alle politikere til å lese disse, det er å stikke fingeren inn i folkedypet. Der kan man faktisk lære noe.

Kanskje er det også greit sånn avslutningsvis å vise til at den såkalte «eldrebølgen» ikke bare inneholder syke, demente og hjelpeløse mennesker, men den er også en betydelig velgermasse.

Jeg er glad det går mot valg.