Jann K. Lindberg, pensjonist og utbygger av fritidsbolig.

Denne kronikken er skrevet for å anskueliggjøre noen av de kommunale motkreftene som private utbyggere og næringsutøvere møter i forbindelse med utbygging av eiendom i Harstad kommune.

Vurderingene er hovedsakelig gjort på bakgrunn av egne erfaringer gjennom 10 års byggesaksprosess i anledning utbygging av fritidsbolig på Grøtavær.

Kommunens politiske ledelse fremtoner til stadighet at kommunen skal være attraktiv for investeringer og tilflytting, også på Øyriket. De hevder kommunen skal være attraktiv hele livet. Det er ikke grenser for hvor mye den politiske ledelse heier dette fram.

Samtidig praktiserer administrasjonen saksbehandlingsprosesser som gjør byggesaker til en utholdenhetsprøve som er nærmest uoverkommelige for private utbyggere, om man ikke er til overmål besluttsom og utholdende. I tillegg behøver man også å være velsignet med nødvendige økonomiske ressurser for å kunne hyre inn konsulenter og advokater. Dette er nødvendig for å kunne stå opp mot en kommune som uten blygsel belaster kommunens budsjett for å vinne frem med sine oppfatninger.

Situasjonen er ikke vesentlig enklere for lokale næringsaktører. Ifølge omtaler i Harstad Tidende, synes noen av disse å ha flyttet investeringsfokus til andre kommuner, i stedet for å «sloss mot vindmøller» i hjemkommunen.

Behovet for endring av de etablerte saksbehandlingsprosessene for byggesaker, er åpenbart nødvendig. Men dette vil neppe kunne oppnås uten at det etableres et faglig profesjonelt og sterkt overordnet administrativt lederskap i kommunen.

Min erfaring etter omfattende frivillig og ufrivillig kontakt med byggesaksavdelingen i kommunen, er at det ikke fremstår som opplagt at tilstrekkelig byggeteknisk kompetanse foreligger.

Jeg må imidlertid ta det forbehold at på grunn av den spesielle organisasjonsstruktur som er etablert i administrasjonen, kan man ikke se bort fra at relevant fagkompetanse kan foreligge, men at den ikke slipper til fordi andre mer subjektive hensyn defineres å være viktigere.

Bedre stilt synes det heller ikke å være med den juridiske kompetansen, ettersom lovfortolkningsfeil er fremherskende i de mange klagesaker jeg har hatt med kommunen.

I denne anledning unnlater jeg ikke å nevne et brev av 14.07.2017 fra Fylkesmannen til Harstad kommune, om kommunens lovfortolkning i anledning en av mine klagesaker. Her lyder beskjeden i brevet, - sitat: «---- kommunens vedtak er beheftet med en materiell kompetansemangel.»

Det er en meget klar melding fra Fylkesmannens juridiske avdeling, at det står dårlig til med den juridiske kompetansen i kommunen. Dette lever tydeligvis kommunen godt med, ettersom det verken administrativt eller politisk ble tatt ansvar i forhold til Fylkesmannens alvorlige melding.

Et særtrekk man blir godt kjent med ved søknad om tiltak i Harstad kommune, er manglende tilbakemeldinger fra kommunen innen de vanlig etablerte tidsfrister. Noen opplever at svar/avklaring fra kommunen uteblir månedsvis, og i noen tilfeller årevis, slik jeg selv erfarer. Et annet særtrekk er at langt inn i behandlingsprosessen, dukker det plutselig opp krav om tilleggsinformasjon som både er uvesentlig for selve saken, og i noen tilfeller er irrelevant.

Normalt skulle saksbehandler være tilstrekkelig møtedeltager fra kommunen i møter med utbygger. Men her synes det normale å være at kommunen stiller med hva man kan betegne et kobbel av representanter, hvorav noen knapt uttrykker noen mening gjennom hele møtet. En tiltakshaver med tiltaket som en engangssak, vil under slike forhold fort bli «overveldet» av «kjøttvekten» på kommunens side, og vil derfor i mindre grad føle å kunne vinne frem med sine synspunkter.

Det er dessverre også slik at ikke alle private tiltakshavere har budsjett for advokatbistand og/eller konsulentbistand i anledning møter med kommunen. Disse tiltakshavere mister derfor muligheten til å få prøvet om kommunens saksforståelse er basert på riktig byggeteknisk og/eller juridisk oppfatning. Dette er ikke bare udemokratisk, det er grovt urettferdig.

For å konkretisere hva jeg mener viser jeg til min egen byggesak på Grøtavær.

Byggesaken startet i 2013. Da var det 32 år siden jeg sist hadde hatt en byggesak i kommunen. Jeg konsulterte derfor en lokal bekjent som for øvrig er blant kommunens ledende næringslivsaktører, for å orientere meg om behandlingsprosessen for byggesaker i kommunen. Jeg fikk da et råd om å ta med mine arkitekttegninger og få avholdt et møte ved areal- og byggesaksavdelingen. Rådet var videre: «når møtet avsluttes, så må du være helt overbevisst om at kommunens representanter sitter igjen med det inntrykk at det er de som har fortalt deg hvordan du skal bygge», - og det ble tilføyd: «Om du følger dette rådet, så kommer byggesaken til å gå greit. I motsatt fall bør du forberede deg på en lang byggeprosess, og opponerer du med klage så blir prosessen enda lengre».

Det falt seg unaturlig å skulle bruke tid på «omveier» for å få en høyst ordinær byggesak behandlet på vanlig måte. Det passet ganske enkelt ikke inn i en normal virkelighetsoppfatning. Jeg valgte derfor ikke å følge det velmente rådet. Formodentlig er det derfor jeg nå 10 år senere, fortsatt har to advokater som arbeider med å få ferdigbehandlet gjenstående deler av byggesaken på Grøtavær.

Byggesaken gjelder noe så ukomplisert som bygging av fritidsbolig på Grøtavær. Tomten var på forhånd ferdig regulert av kommunen for fritidsbebyggelse og alle tillatelser var gitt av kommunen for bygging. Under normale forhold ville derfor byggesaken ha vært avsluttet og byggearbeidene ferdigstilt rundt ett år senere. Men normale forhold gjelder ikke for byggesaker i Harstad kommune, hvor det åpenbart ikke er objektivitet og faglig innsikt som styrer saksbehandlingen, men mer subjektive agendaer.

Min sak på Grøtavær må være et alvorlig faglig nederlag, og noen har havnet i en slags «evig i harnisk sinnstilstand» som det tilsynelatende er umulig å komme ut av ved egen hjelp.

I forbindelse med de mange klagesakene som har oppstått i min byggesaksprosess, så har det fra representanter for kommunen i alle år siden 2013, blitt forsøkt å skape inntrykk av at årsak til problemene ligger hos meg som utbygger som «har tatt seg til rette» og «bygget uten kommunens godkjennelse». Mens faktum er at all utbygging er foretatt i henhold til gitte godkjennelser og tillatelser, - og faktisk gitt av den samme kommunale avdelingen som later som om historien er en annen, ved bevisst og uten blygsel å formidle en usann versjon.

At jeg også uten unntak har vunnet frem og fått medhold i alle klagesakene hvor kommunens mange vedtak har blitt opphevet av høyere administrativ enhet, og da igjen uten unntak på grunn av feil lovforståelse og lignende hos kommunen, er selvfølgelig et nederlag som antakelig også er vanskelig for enkelte forholde seg til, og det kan man kanskje forstå, da det må være en sur opplevelse til stadighet å bli påminnet om «dårlig håndverk».

Kommunens sterkt klanderverdige aktivitet med mistenkeliggjøring og beskyldninger, kulminerte med uttalelse i intervju med Harstad Tidende våren 2021, hvor et par av kommunens representanter blant annet henviste til klager mottatt fra beboere på Grøtavær, om hva som ble betegnet «ulovlig byggeaktivitet».

For virkelig å skape et inntrykk av ulovlighet, ble det også uttalt at kommunen nok måtte gjøre en nærmere undersøkelse av hva som var bygget. Denne notoriske mistenkeliggjøring og fremsettelsen av usannheter, resulterte i at jeg tok saken videre til domstol for avklaring. Det viste seg da ganske raskt at kommunen ikke kunne legge frem noen slags form for dokumentasjon for sine usanne påstander og beskyldninger. Historien om klager om ulovlig bygging mottatt fra beboere, ble nå endret til å være «anonyme telefonhenvendelser».

Kommuneadvokaten måtte gjennom Harstad Tidende i desember i fjor, gi en uforbeholden unnskyldning for de beskyldninger som var fremsatt fra kommunen. Samtidig presiserte kommuneadvokaten at kommunen ikke hadde noe slags grunnlag for å fremsette beskyldninger om ulovligheter i forbindelse med min byggesak.

Kommunens plikt til å tilrettelegge og forenkle byggesaksprosessen for utbyggerne, er en samstemt nasjonal politisk erklæring fra mer enn 40 år tilbake i tid. I denne sammenheng er gjeldende Plan- og bygningslov høytidelig erklært fra sentrale nasjonale myndigheter, å være en såkalt «ja-lov».

Min erfaring er at det i mange byggesaker foregår en bevisst manipulering fra kommunens side, med formål å forsinke og forhindre bestemte byggesaker.

Konsekvensene er store økonomiske ekstrakostnader for utbyggere som er falt i unåde, samtidig som kommunen påføres omfattende kostnader i form av et meningsløst sløseri med saksbehandlerkapasitet, som misbrukes for underbygning av mottiltak for å hindre fremdrift i byggesaker som er besluttet å nedkjempes.

Videre foretas det forvaltningsavgjørelser som på grunn av manglende objektivitet i saksbehandlingen og annen saksbehandlingsfeil, resulterer i konflikter hvor kommunen blir sittende med regningen, det vil si kommunens innbyggere må betale, og her taler man om store beløp som kommunen egentlig har sterkt behov for til andre underfinansierte sektorer som, - helse- og eldreomsorg, barnehagetjenester osv.

Det forhold at noen lokale næringsutøvere innen eiendomssektoren velger å fokusere på investering og utbygging i andre kommuner, burde påkalle den politiske ledelses oppmerksomhet og nysgjerrighet om årsaken kan ha en sammenheng med byggesaksprosessene i egen kommune. Gjennom de 10 siste årene har jeg fått utallige henvendelser fra privatpersoner som forteller om marerittlignende opplevelser med kommunen.

Basert på de mange klagesakene jeg selv har vunnet frem med, og hvor kommunens vedtak er satt til side av Statsforvalter på grunn av feil ved saksbehandlingen, så er sannsynligheten stor for at mange av de kommunale avslag som er gitt i private byggesaker, og som ikke har blitt prøvd for høyere myndighetsorgan, er vedtatt på feil grunnlag.

«Folk flest» har lite å stille opp med i møte med myndighetsrepresentanter som på en måte fremstår å ha definisjonsmakten.

Innlegget er forkortet.