Klokken 14.50 mandag 1. september 1958 smalt det på Trondenes. Over 6.000 tyske luftverngranater, sammen med enorme mengder annen tung ammunisjon og TNT, eksploderte, og fra byen kunne man se en atombombelignende sopp-sky reise seg over Trondeneshalvøya. Byens befolkning var vitne til et inferno som krevde fem unge menns liv. Tilbake stod enker, farløse barn og én som på mirakuløst vis klarte å berge livet.

I 2017 kunne Harstad Tidende for første gang presentere historien som på det tidspunktet, og ennå i dag, er ukjent for mange av våre lesere. Historiker Gunnar E. Kristiansen har gjort et møysommelig arbeid, og vi tør våge påstanden at det aldri før har vært gjort en så grundig jobb for å belyse og avdekke det som skjedde på Trondenes denne fatale septemberdagen for 65 år siden.

Gjennomgangen av ulykken, fra dagen det smalt og faktisk fram til dags dato, avdekker at dette er en skamplett i norsk historie. På den ene siden har vi forsvarets neglisjering av å ta sikkerheten tilstrekkelig på alvor. Det er nemlig all grunn til, selv 65 år senere, å stille spørsmål om hvorfor høyekslpsive granater ble fraktet til et provisorisk skur på Trondenes for desarmering.

Dernest er det høyst legitimt å fortelle omverdenen om den behandlingen enker, farløse barn og den eneste overlevende, Leif Lorentzen, fikk av Forsvaret. Enkene fikk ingen oppfølging, annet enn at de som bodde i Forsvarets boliger ble kastet ut av sine hjem. Begrunnelse: De hadde ikke lenger noen som arbeidet for Forsvaret. Og i et tv-intervju i «130 år - 130 historier» på ht.no, fortalte den da 86 år gamle Lorentzen at han ble bedt om å sende et erstatningskrav til Forsvaret for klærne han ødela i sin desperate flukt fra eksplosjonen. Han ba om 136 kroner, men ifølge en komité i Forsvarsdepartementet var det for meget. De mente 100 kroner måtte være nok.

Blant flere andre forhold er det også all grunn til å belyse hemmeligholdet rundt det som skjedde. Historiker Kristiansen har gjort gjentatte forsøk på å få ut informasjon, men er møtt med en mur av taushet. Undersøkelseskommisjonens rapport, bilder og utskrift fra vitneavhør er sporløst forsvunnet i en «ryddeaksjon». At Harstad Tidende kan gi en så fyldig presentasjon av saken, skyldes blant annet at Leif Lorentzen selv tok vare på kopier fra sine vitneforklaringer.

Ulykken på Trondenes i 1958 burde aldri ha skjedd, og oppfølgingen av de etterlatte er en skam. Det samme er hemmeligholdet. Derfor må historien fortelles - og aldri glemmes.