Skrevet av: Katrine Flostrand.

Mandag skal Tjeldsund kommunestyre behandle en sak om de skal si «ja» eller «nei» til en anbefaling om at Sandstrand Montessori-skole skal få opprette ungdomsskole 8.–10. klasse for de av elevene som nå går i 7. klasse ved skolen. Jeg spør meg: Er barna blitt hørt i denne saken?

Barnekonvensjonen i FN og Norges grunnlov §104 annet ledd, bestemmer at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og beslutninger som berører barn. Loven sier at barn skal bli hørt i saker som påvirker de.

I saksutredningen legges det med uttalelser fra de ansatte og rektor ved Grov Skole, FAU ved Grov skole og en foreldregruppe ved Sandstrand Montessori-skole med anonyme fortellinger fra noen av de berørte barna. Men ingen uttalelse fra Tjeldsund ungdomsråd eller FAU ved Sandstrand Montessori-skole. I saksfremlegget til administrasjonen blir uttalelsene til de ansatte og rektor ved Grov skole tillagt stor og avgjørende vekt, der de økonomiske hensyn og hensyn til arbeidsplasser til de voksne tillegges stor vekt, mens uttalelsen til foreldregruppa og elever ved den berørte skolen tillegges liten vekt og reduseres til en såkalt «subjektiv» uttalelse. Jeg spør meg, er ikke uttalelsen til de ansatte og rektor ved Grov en like «subjektiv uttalelse»? Hvorfor skal ikke de berørte barnas stemme telle i en sak som angår dem? Hvem taler deres sak?

Barnas historier er ikke subjektive, som Tjeldsund kommune skriver i saksutredningen sin. De er fakta! Det er gripende å lese om hva seks måneder ved en skole med ny pedagogisk retning har gjort med barna. De opplever nå lærelyst, motivasjon og tro på seg selv. Behov for spesialundervisning har falt bort, og de har en helt ny skolehverdag. Er ikke det det viktigste i en sak som denne?

FAU ved Grov skole spør i sin uttalelse: «Trives ikke barna som allerede går på kommunal ungdomsskole? Hva er årsaken til at ideen om at 8.–10. trinn oppstår? Lykkes ikke barna på den kommunale skolen sosialt og faglig? Er barna og ungdommene lyttet til, hvilke tanker og følelser gjemmer de på?» Dette er gode spørsmål.

Fakta er at det er anslått at over 100.000 barn i Norge er borte fra skolen hver dag av en grunn som omtales som ufrivillig skolefravær. Ufrivillig. Det betyr at barna ønsker å gå på skolen, men av ulike grunner ikke klarer. Mye fordi dagens offentlige skole er lagt opp i et system som gjør at færre passer inn. Og hvilket alternativ har en da om den offentlige skolen føles umulig å være på? Ofte ingen som helst.

Foreldre står ofte i en umulig situasjon, der utallige møter med skolen altfor ofte ikke fører fram. Fordi det er skolesystemet som er feil. Ikke barna, ikke lærerne heller. De gjør så godt de kan.

Det er lettere å skylde på barn, uten stemme, i en sårbar situasjon. Tallene over antall barn som søkes til PPT og BUP vokser for hvert år, mens resultatene for nasjonale prøver i den offentlige skolen synker. Noe er feil med skolesystemet. Men det er vanskelig for foreldre til barn som sliter å si fra, fordi det setter barna deres i en enda vanskeligere situasjon!

Barn som er borte fra skolen blir større for hvert år. Og enda er det ingen i staten Norge som har tatt seg bryet med å kartlegge hvor mange dette konkret gjelder, og hvor mange det er i Tjeldsund kommune vet vel ingen? Og ingen undersøker hvilken effekt det har på lang sikt. Eller hva det koster kommunen?

Økonomi blir gang på gang trukket fram av administrasjonen som et viktig argument for å si nei til Montessori, det skjønner jeg ikke! Vil ikke de pengene som kommunen nå sier de «mister» til privatskolen, være det samme beløpet som kommunen vil bruke om barna skulle gått på offentlig skole? Så de vil jo ikke spare disse pengene om de sier nei til Montessori? Og penger som skal betales for spesialundervisning er de samme som i den offentlige skolen, så disse beløpene skal jo også være like? Eller er det slik å forstå at elevene ikke får spesialundervisning de har krav på i den offentlige skolen?

Det jeg vet, er at det alltid lønner seg å lytte til barna. Når så mange barn ikke finner seg til rette i den offentlige skolen er systemet som skal passe på disse barna feil, det må endring til. Endring tar tid, ikke minst siden skoleverket selv er redd for endring. Skolen følger samme grunnleggende pedagogikk nå, som de gjorde da jeg gikk grunnskolen for 40 år siden. Det som har endret seg er at antall timer med kreative og praktiske fag har blitt redusert kraftig, mens læreplanen har økt i antall sider og omfang. Men samfunnet har endret seg radikalt. Elevene lever i en informasjonstilgang som gir uendelige muligheter, samtidig som de måles og vurderes fra de er små.

Inntil i fjor høst har ikke Tjeldsund kommune hatt et alternativ pedagogisk tilbud til elevene som faller utenfor, som ikke passer inn, som kanskje går på skolen hver dag, men som kjeder seg hver dag, ikke lykkes, trives eller blir hørt. Sandstrand Montessori skole er et slikt tilbud, barna forteller det selv. Hva med å lytte til de? Skolen på Sandstrand er faktisk et alternativt skoletilbud til hele kommunen.