Av: Arne-Johan Johansen

I en måned nå har vi vært maktesløse vitner til det største massedrapet på uskyldige mennesker på lenge. Med daglige TV-bilder har hele verden kunnet se hvordan bygninger smadres av raketter og artilleri og fortvilte mennesker graver i ruinene etter sine kjære. Ofte må de lete lenge før de finner alle delene av sønderrevne kropper. I skrivende stund er antallet døde kommet opp i over 10.000, hvorav mer enn halvdelen er barn og kvinner. Dette i henhold til opplysninger fra Hamas sin sivile del. Aktøren bak denne massakren er Israel, med bakgrunn i Hamas sitt angrep på en israelsk landsby 7. oktober der 1410 personer ble drept på bestialsk vis, og flere hundre kidnappet og tatt med inn i Gaza. Hamaskrigerne hadde webkamera på kroppen for å vise hele verden hva de var i stand til. Dette angrepet på uskyldige sivile – også barn – er noe vi alle må fordømme. Etter dette blei Gaza totalt avsperra, bombingen begynte, og Israel etablerte en stor militær avdeling som i ly av bomberegnet skulle rykke inn i Gaza med mål å utslette Hamas. Der er vi nå.

Når det gjelder krigsmålet så er det få land som ser på dette som mulig. Hamas er den militære delen av frigjøringsbevegelsen Hamas som ellers på brei basis jobber for det palestinske folkets beste. Det mest realistiske resultat av Israels angrep er at de mest radikale delene Hamas blir styrket. Israel har en egen evne til ikke å høre på andres vurderinger. Til og med hovedsponsoren for Israels militære styrke, USA, har fått sitt ønske om humanitære pauser i krigshandlingene blankt avvist. Det samme gjelder et bredt flertall i FNs hovedforsamling. Etter hvert som denne katastrofen på Gaza har vokst har stadig flere sterkt kritiske røster ytret seg, noe Israel har definert som jødehat. Situasjonen i Midtøsten er nå på bristepunktet. Palestinere bosatt i forskjellige land, både i Norge og de øvrige europeiske landene, reagerer med skrekk og sinne mot denne krigen. Også overlevende israelere som fikk familiemedlemmer drept av Hamas har bedt om at angrepet på Gaza stanses. Besøkende med palestinsk bakgrunn som befant seg i Gaza da Israel sperret området av, venter i fortvilelse på å få slippe ut. Norge har forbilledlig stått på ofrenes side og krevd stans i kamphandlingene. Det fører sannsynligvis til at norske statsborgere blir blant de siste som får komme ut.

Israel har beskrevet de mange protestene mot krigen som jødehat, og vist til jødenes kollektive traume: Holocaust. Nazi-Tysklands drap på 6 millioner jøder i gasskamre under 2. verdenskrig. Dette forstår ikke araberne, eller palestinerne, mener mange israelere. Samtidig forstår ikke israelere flest palestinernes traume – det å bli fraranet sin egen stat og systematisk undertrykkes av Israel.

For 150 år siden levde jøder og palestinere sammen i Palestina. Jødene som en minoritet på cirka 25.000 under regimet til det multietniske og religiøst tolerante Osmanske riket. Dette riket sto på tysk side og brøt sammen under 1. verdenskrig, mens den østlige delen gjenoppsto som Tyrkia. Den vestlige delen ble administrert som franske og britiske mandatområder. Her befant Palestina seg. Frankrike og England begynte i 1916 å planlegge status for området for tida etter krigen. Araberne ble lovet selvstyre og frihet mot å delta i kampen mot Tyskland. Og den franske utenriksministeren, Balfour, leverte en skisse med vilkårlig trukne grenser for en mulig jødisk stat, med forbehold om at dette ikke skulle skje på bekostning av rettighetene til de ikke-jødiske innbyggerne som allerede bodde der. Dette viste seg snart å gå helt galt. Bare i 1925 kom det nesten 35.000 jøder dit, og i 1928 oppsummerte den britiske guvernøren i Palestina at Balfours «erklæring» var en fryktelig blunder. Men Holocaust endret alt. Etter 1945 strømmet det jøder til Palestina fra alle verdens hjørner. Målet nå var en jødisk stat i det gamle bibelske området der jøder hadde bodd inntil romerne knuste deres rike i år 70 e. Kr, altså nærmere 2000 år tilbake i tid! I 1947 delte FN Palestina i to; en jødisk og en palestinsk stat ved siden av hverandre. Til voldsomme protester fra palestinerne som ikke ville gi bort til fremmede halvdelen av det landet der de hadde bodd i århundrer. Briter og franskmenn trakk seg ut og overlot problemet til FN.

Den 14. mai 1948 erklærte jødene sin nye stat Israels selvstendighet. Tungt bevæpnede jødiske avdelinger gikk nå til angrep på palestinske bosettinger. 500 palestinske landsbyer ble utslettet, 700.000 palestinere ble fordrevet fra hjemmene sine og nektet retur. Eiendommene deres ble konfiskert og boliger tatt i bruk. Nye kriger fulgte, palestinerne var ikke organisert og rustet for effektiv motstand. Resultatet var beslagleggelse av enda mer palestinsk land og fordrivelse av ytterlige hundretusener palestinere. Dette er det palestinerne kaller Nakba – katastrofen. Deres kollektive traume.

I dagens Israel ser vi mye av det samme. Palestinere fordrives stadig fra sine eiendommer på Vestbredden. Bevæpnede bosettere tar over, med solid støtte fra Netanjaus regjering. På toppen av det hele kommer det som nå skjer i Gaza. Israel har alltid «bare forsvart seg». FN er nå nødt til å gripe inn for å yte palestinerne rettferdighet. Palestinerne må få sin egen stat.

Kilder: Norske og tyske TV-sendinger, diverse aviser, tyske og norske med dybdeanalyser. Dagsavisen 4.11. om historikk rundt konflikten.