Av: Are Johansen

Hvordan Helse Nord har tenkt å takle virkningene av vedtak om å fjerne akuttberedskap ved flere sykehus forblir en gåte. Det er sagt at omstillingen vil ta tid, men sykehusdrift skiller seg fra drift av for eksempel en kjede med pølsebuer ved strengere krav til transport av «råvarer» og ikke minst i opplæring av fagfolkene.

Spørsmålet om akuttfunksjoner ved lokalsykehusene er dessverre blitt en hovedsak for alle som følger med i omstillingsprosessen i Helse Nord. Dessverre fordi dette tar fokus bort fra funksjons- og oppgavedeling som var bestillingen fra helseministeren. I kommentarfeltene som følger saken er det enkelte som skylder på søringene, men i denne prosessen er det fra våre egne vi får det. I et innslag på Dagsrevyen 21, torsdag 26. september, bekrefter direktør Lind at man må legge ned akutt- og fødetilbud. «Vi er nødt. For å få en god totalitet» sier direktøren. Det er rene ord for pengene, men direktøren forholder seg da til en annen virkelighet enn den vi hører fra sykehusene. Kapasiteten er sprengt og dette fører blant annet til fristbrudd og stor belastning på de ansatte. Et vedtak om avvikling av tilbud om to–tre år vil føre til at fagfolk finner seg andre jobber lokalt eller flytter. Og som det er sagt til det kjedsommelige, de flytter ikke nødvendigvis til Tromsø og Bodø som har størst behov for nye hender.

Akuttfunksjonene ved de mindre sykehusene avlaster de store og gir nødvendig kapasitet til å betjene mer spesialiserte oppgaver ved sykehusene i Bodø og Tromsø. Det er viktig å være klar over at Lofoten, Vesterålen Harstad og Ofoten er det mest befolkningstunge utenfor de nevnte byene. Verken helikopter, fly og ambulanse er dimensjonert til å ta unna økningen i antall pasienter. For Lofoten sin del utgjør været og avstand til andre sykehus en særlig utfordring.

Leger og annet helsepersonell ved lokalsykehusene ligger ikke på sofaen og venter på akuttoppdrag, men bidrar også her til avlastning for de to store. Hva kan man så gjøre for å utnytte personellet på en bedre måte. Dette er det selvsagt først og fremst opp til dem som jobber innenfor systemet å finne ut av. Men ledelsen innenfor sykehusene og ekspertene er som folk flest – innerst inne enkle sjeler som har lett for å tenke på egen lykke først. Det er ingen hemmelighet at det har foregått en kamp mellom Tromsø og Bodø på spesialisering på områder som krever store ressurser. Dette har kommet tydelig fram i de to nordlige «hovedstadsavisene» der både redaktører og kommentatorer uttrykker bekymring for at de to store skal tappes for ressurser. Det blir spennende å se om man har våget å lette på disse store steinene i prosessene eller om det bare er flytting av småstein.

Å snu alle steinene betyr også en vurdering av sårbare funksjoner i Bodø og Tromsø. Hvordan kan en bedre funksjonsfordele mellom disse enhetene?

Hva kan man så gjøre for å løfte Helse Nord ut av hengemyra. Vi har gjentatte ganger påpekt behovet for en mer aktiv rekrutteringspolitikk der man blant annet henvender seg til «våre» ungdommer tidlig i studieløpet. Både dem som utdanner seg i landsdelen og dem som velger å reise sørover for å studere. Så skjer det en rivende teknologisk utvikling der «vi» sender romsonder til Mars og får tilbake sylskarpe bilder som tolkes av eksperter. Vi kjenner også til et miljø på Leknes som jobber med simuleringsverktøy som brukes i opplæring. Dette er eksempler på teknologi som gjør det enklere med oppgavedeling og spesialisering. Det vi fortsatt er avhengig av er hender og hoder på stedet som kan redde liv ved å operere eller stabilisere pasienter når tilstand, værforhold, samtidskonflikter etc. gjør det nødvendig. En aldrende befolkning øker sannsynligheten for at pasienter som har vært til spesialist for operasjon kan få blødninger eller andre komplikasjoner som krever lokal akuttberedskap. Fødsler er en sak for seg – viser det seg at hele forløpet fra unnfangelse til fødsel er umulig å planlegge.

I en nylig avgitt rapport fra Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering, på oppdrag fra Arbeidsgruppe 1, fremkommer at det at i perioden 2019–2022 har det i gjennomsnitt foretatt 2,5 akutt/nødkeisersnitt og 3,8 andre kirurgiske fødselsinngrep pr. år ved Nordlandssykehuset Lofoten. I dette bildet må en huske på at dette er en selektert fødegruppe der risikopasienter overføres til Vesterålen eller Bodø. Vi tør ikke tenke på hva som ville skjedd med mor og barn uten et velfungerende tilbud på Gravdal. Vi forventer at dette vurderes grundig gitt Lofotens sårbarhet. Den er ikke endret til det bedre etter forrige runde med trussel om avvikling av tilbudet.