Av: Eva Marie Storø, lærer Emerita og lokallagsleder i Utdanningsforbundet Kvæfjord
I går, under min daglige spasertur, besøkte jeg min tidligere arbeidsplass. Jeg valgte lunsjtiden, den tiden mine tidligere kolleger har avsatt til pause og matinntak.
På tross av at jeg innimellom savner timene med elevene og felles dialog med kolleger, så må jeg innrømme at jeg ble sterkt påminnet grunnen til at jeg valgte livet som pensjonist - et par år før 67 var et faktum.
Jeg banket på døra til pauserommet og gikk inn. Der satt tre sjeler. Ingen av dem var tidligere kolleger av meg. Lærerne jeg jobbet sammen med hadde rett og slett ikke tid til å sitte på pauserommet og spise. Kun en lærer kom innom og slukte matpakka i løpet av mindre enn 10 minutter. Så ringte klokka og alle løp til klasserommene. Tilbake satt jeg og kjente stresset helt ned i magen.
Kvæfjord kommune, som flere andre kommuner, ser større tall i sykefraværet enn de ønsker seg. Sykefravær kan noen ganger være et symptom på at noe må under lupen og endres. Ingen er tjent med voksende sykefravær, aller minst arbeidstakerne.
Kvæfjord kommune, ved kommunestyret, valgte i desember å vedta at sykefraværet skulle ned. Helst ned til 8 %. Det er stor nedgang, dog uten planlagte tiltak eller planlagt økonomi for å nå målet.
Da jeg besøkte arbeidsplassen min i går, ble jeg fortalt at det var travelt fordi det var sykefravær. Ja vel?
Jeg husker tilbake til ei tid der sykefraværet var daglig. Det samme var stresset for dem som ikke var syke. Læreroppgaven var et stadig jag mellom klær på, klær av, være flere steder til samme tid, ivareta elevers behov av både faglig, praktisk og psykisk karakter, planlegging, gjennomføring, møtevirksomhet og dokumentasjoner. Da har jeg enda ikke tatt med alle stressutløsende konfliktpunkter mellom lærere, elever og foresatte.
Matpauser med tid til fordøyelse, en kopp kaffe og et toalettbesøk var sjelden. Det gjaldt å velge det viktigste. Kaffekoppen ble oftest, sammen med fordøyelsen, taperen.
I arbeid med andre mennesker snakkes det ofte om tid. Tid til omsorg. Tid til å lytte og tid til de gode samtalene. Når det kommer til skoler og barnehager, snakker vi om at barn skal lære, barn skal dannes og barn skal en gang i framtiden leve sine forhåpentligvis gode liv i sine nærmiljø.
For noen år siden var jeg deltaker på et kurs som Utdanningsforbundet holdt ved Nansenskolen på Lillehammer. Trond Diseth var en av dem som holdt innlegg på kurset. Han var barne- og ungdomspsykiater og overlege ved barne- og ungdomsklinikken Ved Oslo universitetssykehus. Foredraget hans gjorde et dypt inntrykk på meg. Diseth beskrev hvordan forekomst av psykiske lidelser hos barn og unge stadig vokste, og hvordan også skolen bidro til denne veksten ved å stille faglige krav langt over det elevene greier å innfri.
Kombinerer vi for høye krav med dårlig tid og et læringsmiljø der lærerne utsettes for stort stress, og følgelig også overfører noe stress til eleven, er det lett å skjønne at normalitetsbegrepet for den faglige utviklinga hos elevene innskrenkes. Og det er lett å forstå hvorfor sykefraværet er økende på arbeidsplassen.
I noen kommuner finnes pilotprosjekt for barnehager, der man øker grunnbemanning og tilfører flere barnehagelærere. Her ser man at sykefravær gjerne går ned med flere prosenter. Det er nærliggende å anta at det følger av bedre muligheter for å rekke alle oppgavene som skal løses i løpet av en arbeidsdag.
Hvis man skal gjøre arbeidsdagen for lærere god, og samtidig gjøre barns hverdag bedre, må man finne en utvei for å redusere hverdagsstresset. Det kan gjøres ved å tilføre flere lærere til å utføre oppgavene, eller ved å fjerne oppgaver. Kanskje det også vil sende sykefraværet noen prosenter ned?
Jeg ønsker for alle mine tidligere kolleger i barnehager og skoler at de får en bedre arbeidshverdag med overskudd, mestringstro og mindre stress.