LESERINNLEGG:

Holder det å skylde på dårlig tallmateriale i budsjetteringen av Harstadpakken? Legg følgende til grunn. I den vedtatte rammen på 1,55 mrd. lå det allerede inne en margin på 20 prosent som skulle ta opp uforutsette utgifter. Prosjektet var også et porteføljestyrt prosjekt, begge disse premissene var tindrende klar da proposisjon 119 S ble vedtatt i Stortinget.

Rammene man skulle styre etter var gitt, og konsekvensene av økonomisk mislighold var opplagt kutt i pakkens omfang. Man skulle da tro at styringsgruppens høyeste prioritet ville være stabil og god økonomisk kontroll slik at man kunne følge opp de forskjellige prosjektene forløpende og benytte seg av muligheten for å styre dem inn mot budsjett. Det hadde sannsynligvis betydd mindre fancy materialbruk og en stram vurdering på hvor stort og flott ting skulle være, og man kunne iverksatt «godt nok» prinsippet i en tidlig fase i stedet for tolvte time.

Mindre forstår vi av hvordan prosjektet har vært styrt hvis vi tar med oss den politiske fallhøyden som ligger i Harstadpakken. Alle husker den politiske prosessen i forkant, noe som understreker at marginene for videre løftebrudd ikke var til stede.

Da pakken ble vedtatt første gang fikk vi ingen tall på bordet for de forskjellige delprosjekter, dette ble ikke forelagt kommunestyret denne gangen heller. Man følger samme prosedyre denne gangen som sist, noe som er mildt sagt merkelig når man tar innover seg hvordan det gikk. Ifølge ordførerens utsagn i HT 22. februar har hun alle tallene, de skal altså kommunestyret ikke få seg forlagt som er kommunens øverste beslutningsorgan. I stedet blir man for andre gang bedt om å ha tillit til styringsgruppens stødige økonomiske hånd som er ledet av ordføreren. La meg poengtere at tillit vinnes, den kan ikke kreves.

Jeg tror jeg har hele Harstad i ryggen når jeg sier at Harstadpakken var summen av ALLE delprosjektene. Da hjelper det lite at varaordføreren som mener vi får hele pakken med alternativ 3 ønsker å fokusere på samfunnsmålene i pakken, og elegant forsøker å hoppe over de prosjektene som ikke blir realisert. Varaordføreren kunne heller ikke på spørsmål fra undertegnede love at vi denne gangen fikk det som var lovet, det var det opp til andre å garantere.

Hadde dette skjedd i næringslivet hadde ikke bare de ansvarlige vært uten jobb og bedriften konkurs, men banken ville gått etter gård og grunn. I Harstadpakken er det innbyggerne som er banken, men uten mulighet for å sette ned foten eller forlange sikkerhet for pengene. Det er ikke alle som bor oppi åsen og har millioninntekt. Gjennomsnittsinntekten er rundt 300 000, og det er det tallet som burde inn i regnestykket når du gjør deg opp en mening om «folk» har råd eller ikke.

Vi må løfte blikket og komme videre sies det. Det stemmer. Men det som ikke stemmer er at konsekvensene er null, og at ingen tar ansvar. Det er verken logisk eller forståelig at veien videre skal være med samme mannskap. At mange nå vil stoppe opp og er bekymret er lett å skjønne.

Vei er bra, men til hvilken pris? Man burde stoppe, og stoppe nå. Bygg ferdig det som er påbegynt, og det som er planlagt innenfor de midlene som er igjen. Det er det som er porteføljestyring. Så får man i de kommende årene sette vei og infrastruktur høyt på den kommunale dagsorden og bygge litt etter litt.

I kommunestyret 21. februar ble det fremmet et forslag hvor man beklaget ovenfor Harstads innbyggere det uføret politikeren har stilt innbyggerne i. Dette ville ikke kommunestyrets flertall være med på, tydeligvis hadde man ingenting å beklage. Å sette ord på akkurat det skal jeg overlate til hver enkelt leser. Er dette vedtaket det siste Harstad kommunestyre ser av denne saken som ordføreren mener? Basert på tidligere erfaringer og den veien man nå har valgt er det mye som kan tale for et gjensyn. Koste hva det koste vil er det et uttrykk som heter.