Av: Frank Einar Hansen

Vi ivaretar elever med mange ulike spesielle behov. Det kan være autisme, angstproblematikk, fysiske og psykiske utviklingshemminger med mer, sier hun. Og hun er Ellen K Andreassen ved Seljestad ungdomsskole.

Det er fantastisk å se at dette prosjektet nå er realisert – i et utvidet og bedre tilbud enn det jeg så for meg tidlig på -90-tallet.

Min datter hadde en flott barneskoletid på Aune barneskole. Overgangen til ungdomsskole i byen ble tøff, og mange ganger kviet hun seg for å møte en ny skoledag. I skolesekken hadde hun med seg diagnosen Downs Syndrom.

Det var da at ideen om en forsterket skole -eller forsterket gruppe – dukket opp i mitt hode. Det var ikke jeg som fødte ideen. Den var allerede i gang flere steder i landet. Men omtrent samtidig var det flere foreldre som så at et slikt tilbud kunne være noe for deres barn. Andre igjen hadde nok en annen oppfatning. Integrering var viktig.

Integrering var viktig for meg også, men ikke for enhver pris. Jeg ønsket ikke at min datter skulle bli et offer for en Ansvarsreform, som på enkelte områder ikke ivaretok våre interesser.

Omsider fikk min datter et flott, forsterket tilbud, ved Hagebyen skole, og en ny hverdag begynte. Hun kom i et miljø hvor det var spesialpedagogisk personell, men også assistenter uten den formelle kompetansen. Skoledagen ble plutselig interessant.

I kjølvannet av arbeidet med forsterket skole fikk jeg fra politisk hold høre at jeg og mine synspunkter var et gufs fra fortiden. Det var ikke det artigste jeg fikk høre om meg selv, men tok det med meg videre i «læren» om hvordan en skal debattere. Heldigvis viste deg seg at det blant både pedagoger og andre skolefaglig kompetanse var det ulike synspunkter, og – heldigvis- mange delte mine.

Harstad kommune sendte en liten gruppe politikere rundt i Norge, for å se hvordan forsterket skole fungerte, og de tilbakemeldingene jeg fikk var at det fungerte godt.

Dette er historien.

Nå gleder jeg meg over at tilbudet ved Seljestad ungdomsskole er realisert, og faktisk langt bedre enn det jeg som for meg på 90-tallet. Jeg synes alle i Harstad kommune og det pedagogiske miljøet, samt flere foreldre, som har vært med i prosessen fram mot dagens tilbud fortjener en STOR TAKK.

I dag gleder jeg meg over at diagnosen «et gufs fra fortiden» kan sees i et annet lys.