Mest av alt er det en øyeåpner og en påminnelse om at harstadskolen sliter med den samme problematikken som Oslo-skolen. Riktig nok i en noe mindre målestokk, men med akkurat samme alvorlighetsgrad.

Derfor må også skolesjefens redegjørelse i torsdagens kommunestyre følges opp på bred front. Av kommuneadministrasjon, av politikere, av skolen og av foreldre. En økning i antall alvorlige hendelser, på et mer ullent språk kalt avvik, er en illevarslende utvikling og en udetonert bombe som kan gå av når som helst.

Faktisk er det mange år siden harstadskolen mistet sin uskyld, og også her har vi fått erfare at våpen i skolegården ikke bare kan avvises som et Oslo-fenomen.

At politiet denne uka ble tilkalt og rykket ut til to hendelser på henholdsvis Kanebogen og Seljestad, skal vi se på som nødvendig og positivt. Det er trist at vi har havnet der, men dessverre kan det være nødvendig med politieskorte på veien ut av uføret.

Lærernes autoritet utfordres som aldri før, og Opplæringsloven legger klare begrensninger for hvilke verktøy sjefen i klasserommet kan hente ut av skrinet. Og når Pals, Bra-kort og veiledende tilsnakk ikke lenger strekker til, er symbolverdien i en politibil en løsning å ty til. Alvorlighetsgraden av å sparke og slå medelever og lærere løftes da opp på et nivå hvor plutselig Straffeloven blir en del av konteksten.

Da blir det også lettere å ta alvoret inn over seg. For elever, men ikke minst for foreldre og foresatte som må forstå at de spiller sentral midtbane på en læringsarena som skal være trygg og god for både barn, ungdom og lærere.

«Hvis du gjør det, så må jeg ringe pappa – som må ringe vår advokat». Samtalen mellom lærer og elev i den nå tilårskomne Norvegia-reklamen, var ment som et humoristisk og karikert virkemiddel, dog ikke helt hentet ut av løse lufta. Dessverre kan altfor mange lærere og rektorer nikke gjenkjennende og bekrefte at den uskyldige sketsjen er basert på en sann historie. Eller rettere sagt; historier. Sånn kan det ikke fortsette.

I Oslo-skolen har man avdekket at rektorer og lærere har vært tilbakeholden med å registrere avvik. Dette av hensyn til skolens renomme, men også fordi lærere har gått lei av å rapportere hendelser som uansett ikke blir tatt tak i. Mange lærere velger også å la det skure og gå, i frykt for selv å bli sittende igjen med svarteper.

Det er sannsynlig at situasjonsbeskrivelsen også er gjeldende for harstadskolen, for det er på det rene at det kaves i overflata på et problem som stikker dypt.

Spesielt av hensyn til elever og lærere må de store mørketallene hentes fram i lyset og håndteres. Om så med politiets hjelp.