I Harstad har vi store utfordringer med å ta imot pasienter fra sykehuset. Sykehusene i nord driver med store underskudd, og holder på med å se på hvilke tilbud de skal ha hvor. Dette gjør oss som innbyggere urolige, og vi etterlyser raske løsninger. Hovedutfordringen er ikke først og fremst for lite penger, men mangel på arbeidskraft.

I vinter ble eldreomsorg satt på dagsorden. Da NRK sendte dokumentaren «Omsorg bak lukkede dører» fikk man et innblikk i hvordan baksiden av medaljen i eldreomsorgen kan være. Lokalt har vi i Harstad Tidende kunnet lese om lokale utfordringer. Midt opp i dette har Helsepersonellkommisjonen fram sin utredning med tittelen «Tid for handling».

Hovedutfordringen er at vi blir langt flere eldre, samtidig som det blir færre barn, unge og yrkesaktive. Det vil si at flere vil ha behov for helse- og omsorgstjenester, på samme tid som det blir færre som kan leverer disse tjenestene.

Jeg vil ta for meg noen av de tingene Helsepersonellkommisjonen fremhever som viktige, og dele mine tanker rundt dette. Helsepersonellkommisjonen tar blant annet opp tre sentrale områder for å sikre en forsvarlig eldreomsorg i fremtiden.

Utdanne flere. Det må skje innenfor helse og omsorgssektoren og vi må beholde de som jobber innenfor sektoren. Det vil bli helt avgjørende at vi lykkes med og rekrutter flere til helse- og omsorgstjenesten. Det er også viktig at vi klarer å beholde de som har utdannet seg innenfor helse- og i nettopp disse jobbene. Mange videreutdanner seg ut av sektoren. Selv om vi lykkes med å utdanne flere og beholde flere innenfor sektoren, er kommisjonen klar på at tjenestene i fremtiden vil ha langt færre ansatte per pasient. Bemanningen er den viktigste ressursen i helse- og omsorgstjenester. Det er derfor viktig å sikre rekrutteringen og stabiliteten i en fremtid med knapphet på arbeidskraft. For å få dette til må det gjøres noe med turnusordningene og heltid må bli hovedregelen, og ikke unntaket.

Teknologiske løsninger. Når det blir færre som arbeider per pasient, er det viktig at vi utnytter teknologien og bruker den der den kan effektivisere driften, og erstatte eller redusere bruken av arbeidskraft. Bare slik kan vi sikre at alle får hjelp og at de som arbeider innen helse- og omsorgsyrket har tid til å kommunisere med pasientene. Det er naivt å hevde at dette vil gå uten å bruke teknologien godt. Jeg forstår imidlertid at det kan virke skremmende. En del i den eldre generasjonen er ikke vant til teknologi. For dem kan dette virke skremmende, og også gjøre at velferdsteknologien ikke fungerer slik det er tenkt. Likevel er det grunn til å anta at etter hvert som nye brukere og pasienter kommer til vil de i snitt ha høyere teknologisk kompetanse enn dagens brukere.

Prioriteringer. Klare prioriteringer er tett knyttet sammen med teknologiske løsninger. Fremover vil arbeidskraftsbehovet måtte reduseres. Det innebærer at vi må prioritere og investere i bygg med effektiv logistikk, medisinsk teknologisk utstyr og brukervennlige digitale løsninger. Det vil også være viktig å se på oppgavedelinger og bedre organisering i tjenestene. Dette siden Norge i mindre grad enn våre naboland har valgt å prioritere investeringer som kan gi personellbesparinger.

I tillegg må helse- og omsorgssektoren prioriteres høyere enn andre sektorer. Rett og slett fordi det blir flere som trenger hjelp i fremtiden, mens det for eksempel bli langt færre barnehagebarn, skoleelever og studenter. En slik omprioritering vil bli utfordrende.

Avslutningsvis vil jeg peke på to ting som blir vanskelig å forholde seg til når helse- og omsorgstjenestene skal tilpasses en tid med økt behov og knapphet på arbeidskraft.

Den ene påpeker Helsepersonellkommisjonen selv. Fram til nå har flere brukere og medisinske fremskritt, som gjør at vi kan behandle flere sykdommer, nesten automatisk ført til at det har blitt ansatt flere og at bevilgningene har økt. I fremtiden vil ikke det være mulig på samme måte som tidligere. Selv om pengene muligens finnes, vil det være mangel på arbeidsfolk.

En annen stor forventning er at vi år for år, og generasjon for generasjon er blitt bedre vant og derfor forventer mer. Den medisinen som Helsepersonellkommisjonen har skrevet ut virker logisk for å møte en fremtid med flere eldre og færre i alle andre aldersgrupper, men vil sannsynligvis ha betydelige bivirkninger i form av misnøye i møte med forventningene våre.