Skrevet av: Harald Torsteinsen, Professor emeritus i statsvitenskap UiT/ISV

Frode Bygdnes har den senere tid vært svært aktiv på debattsidene i Harstad Tidende med å spre konspirasjonslignende ideer om bakgrunnen for Russlands terrorkrig mot Ukraina. Hans budskap er at våpenleveransene fra Vesten må stoppes fordi de provoserer russerne så sterkt at det kan utløse en tredje verdenskrig, muligens med bruk av atomvåpen. Alternativet hans er fredsforhandlinger.

Problemet hans er bare at det vil ikke Putin. Putins fremste og endelige mål er å beseire Ukraina og gjøre landet til en russisk koloni. Hvis Putin virkelig ønsker fred og slutt på vestlige våpenleveranser, kan han oppnå det veldig enkelt ved å trekke alle russiske tropper tilbake fra ukrainsk territorium. Men dessverre, den muligheten nevner ikke Bygdnes. I stedet argumenterer han på en måte som lyder som et lett gjenkjennelig ekko fra Putin og hans FSB-infiserte diktatoriske regime: «Amerikanske krigshissere og NATOs ekspansjonstrang er mer fredstruende enn en russisk maktdemonstrasjon» (fra Bygdnes sitt innlegg i Harstad Tidende 15. februar 2022, altså ni dager før Russlands angrep).

Bygdnes synes å bygge sin argumentasjon på bl.a. følgende premisser:

1. Vesten må bære ansvaret for den russiske «spesialoperasjonen» i Ukraina. Russlands angrep er en defensiv reaksjon på USA og NATOs aggresjon og ekspansive imperialisme.

2. Russland har «legitime sikkerhetsinteresser» og derfor rett til å bestemme innenriks- og utenrikspolitikken i mindre nabostater.

3. Vesten med USA i spissen driver egentlig en stedfortrederkrig («proxy war») i Ukraina med sikte på å knekke Russland.

4. Krigen som brøt ut i fjor skyldes primært rivaliseringen mellom stormaktene USA og Russland.

5. Krigen som starta i Øst-Ukraina i 2014 er egentlig en «borgerkrig». Den skyldes ukrainsk undertrykkelse og diskriminering av russere bosatt i regionene Luhansk og Donetsk. Russland var i utgangspunktet ikke delaktig i denne krigen.

Jeg har følgende kommentarer til Bygdnes sine premisser:

1. I Europa opplevde vi en sterk optimisme på 1990-tallet med avspenning og sterk nedbygging av det militære forsvaret. Politikerne trakk et lettelsens sukk fordi de dermed sparte penger som i stedet kunne brukes til fredelig samfunnsutvikling og styrking av velferdsoppgaver. Det var også stor vilje til å samarbeide med Russland på mange områder. Russland inngikk endog en partnerskapsavtale med NATO. I Øst-Europa og tidligere sovjetstater var likevel tilliten til Russland veldig lav – de hadde mange tiårs bitter erfaring med hva det ville si å leve under sovjetdiktaturet. De orienterte seg derfor raskt mot vest og søkte og fikk innvilget medlemskap i både EU og NATO. Med andre ord, det var ikke press og ekspansjonsiver fra Vesten som førte til denne utviklinga, men snarere frykt for hva Russland ville kunne finne på i fremtida. På samme måte er det ikke vestlig ekspansjonisme og imperialisme som ligger bak Finlands og Sveriges søknader om NATO-medlemskap. Det er ene og alene Russlands oppførsel som forklarer dette. Å påstå noe annet innebærer en grov undervurdering av våre finske og svenske naboer.

2. Det er et paradoks at verdens største land har behov for å underlegge seg mindre nabostater for å oppnå sikkerhetspolitisk trygghet. Å godta at Russland skal ha en «legitim» rett til å bruke andre stater som buffere eller sjakkbrikker for å forebygge en innbilt risiko for angrep fra vest er fullstendig uakseptabelt. Vi aksepterer da heller ikke at USA skal ha en slik rett. Ingen medlemmer av NATO er buffere for USA. De har meldt seg inn i alliansen frivillig, og de kan melde seg ut når de måtte ønske det. Det er jo også slik at de europeiske landene er langt mer avhengige av USA enn omvendt. Amerikanerne har dessuten lenge ønsket å trappe ned sitt engasjement i Europa.

3. Uttrykket stedfortrederkrig betyr at et land utnytter et annet land for å føre krig mot et tredje land. Når Bygdnes velger å bruke dette begrepet for å beskrive situasjonen i Ukraina, påstår han at det egentlig er USA og NATO som med viten og vilje fører krig mot Russland, og at de kynisk og bevisst ofrer ukrainernes blod for å oppnå egne strategiske mål. Dette er en grov nedvurdering av ukrainernes kamp for nasjonal frihet og uavhengighet. Det er også helt usant at vestlige land på noe tidspunkt forberedte eller ønsket å gå til krig mot Russland. Selv om de leverer våpen til Ukraina, har de hele tida vært bevisste på at dette er Ukrainas krig og at NATO ikke skal involveres. Sannheten er heller den at Russlands krig mot Ukraina starta allerede i 2014 og at det massive angrepet i fjor skulle fullføre dette prosjektet, nemlig full utradering av ukrainsk selvstendighet.

4. At det foregår en viss rivalisering mellom USA og Russland er ingen nyhet. Imidlertid har USA mer og mer dreid sin oppmerksomhet fra Europa og mot Kina som har vokst fram som den eneste virkelige supermakt i verden ved siden av USA. Russlands angrep på Ukraina kan fortolkes som en feilberegning fra Putins side. I en situasjon der USAs blikk var vendt mot Asia, og NATO fremsto som splittet og svakt, trodde kanskje Putin at reaksjonene på et angrep ikke ville bli så sterke og koordinerte at de ikke kunne håndteres – han hadde jo erfaringer fra 2008 (Georgia) og 2014 (Krym og Øst-Ukraina) å bygge på. Dessuten var Europa, særlig Tyskland helt avhengig av russisk gass, noe russerne trodde ga dem større kontroll enn det viste seg å være tilfelle. Poenget er at selv om stormaktsrivaliseringen alltid danner et bakteppe for enkelthendelser, synes motivet for angrepet primært å henge sammen med ønsket om å reetablere landet som en supermakt, jf. Putins uttalelse i München 2007 om at Sovjetunionens oppløsning var den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundret.

5. Forstillingen om at krigen som starta i Øst-Ukraina i 2014 egentlig er en «borgerkrig», er grunnleggende falsk og reflekterer Putins spesielle historiefortelling. Den er like lite troverdig som invasjonen av Krym samme år der russiske tropper plutselig dukka opp i umerkede militære uniformer. Putin benekta på det sterkeste at det var snakk om russiske soldater. Også i Øst-Ukraina var russiske militære involvert fra dag en i det som gjerne betegnes som hybrid krigføring. Formålet er å skape usikkerhet om hva som faktisk skjer og dermed svekke interne og eksterne mottiltak. Når det så dokumenteres at russiske militære er involvert og har vært involvert hele tida, begrunnes det med nødvendigheten av å beskytte den russiske minoriteten mot overgrep og diskriminering fra ukrainske myndigheter. Det egentlige formålet har nok heller vært å skape og vedlikeholde en «frozen war» med sikte på gradvis å skille Luhansk og Donetsk fra Ukraina. Russland torpederte da også de såkalte Minsk-avtalene med å tilby nesten 800.000 innbyggerne i disse områdene russisk statsborgerskap.

Bygdnes nevner ikke så vidt jeg har registrert, Russlands beskyldninger om at Ukraina styres av nazister og narkomane og at det er behov for å de-nazifisere landet. Han sier heller ikke noe om Putins forsøk på å begrunne og forklare angrepet på Ukraina som en fortsettelse og sluttføring av andre verdenskrig, nå sist ved markeringen i Volgograd (tidligere Stalingrad) 2. februar 2023. Heller ikke de gjentatte truslene fra Putin og andre russiske toppledere om bruk av atomvåpen mot USA og NATO berøres av Bygdnes. Ingen i Vesten har kommet med tilsvarende trusler.

Bygdnes tar til orde for å stoppe våpenforsyningene til Ukraina fordi han mener at det vil skape fred. Hva slags fred er det han snakker om? I beste fall er dette utrolig naivt, i verste fall svært kynisk.