Skrevet av: Hedda.

Harstad Tidende kjenner til hele identiteten på innleggsforfatteren.

Jeg er rasende.

Jeg har innsett at jeg har vokst opp i tidenes vrangforestilling. 27 år forgiftet av en naiv tro på at det finnes håp, at det finnes stabilitet og trygghet og at man kan strebe etter å bygge seg et godt liv. Spesielt når man har vokst opp i slummen, kava rundt i møkk og observert verdens gang fra utsiden. Alene, ensom og trist.

Jeg har sett på TV, hørt på radio, lest aviser og blitt fortalt av alle rundt meg at jeg er så heldig. Vi er så heldige. De religiøse ville kanskje sagt velsignet. Vi lever i verdens beste land, det er trygt og rolig, helsevesenet står med åpne armer og store smil om munnen – klar for å fikse det ødelagte. Være seg fysisk eller psykisk. Vi er jo så heldige, vi, for helsesektoren er fantastisk, det er gratis og høy standard. Verdens beste land. Norge.

Jeg føler meg heldig, jeg er takknemlig for alt som er bra og alt som fungerer. Vi sitter i varme hjem og vitner krig og elendighet langt vekk. Skrur av TV-en, uffer oss og sier at sånt orker ikke jeg å se.

Jeg er takknemlig for helsevesenet. De er stappfulle av nydelige folk, men systemet svikter. Brutalt. Jeg kjenner det i hele kroppen, den gnagende vondten og bekymringen for ikke bare meg selv – men alle sårbare sjeler i landet. Det etser i meg, jeg kjenner hjertet mitt slå hjul, jeg vil bare ta rennafart, løpe hjem til hver enkelt ansvarlig og skrike alle ordene jeg ikke kan om politikk, økonomi, tall og såkalt effektivitet.

Men det kan jeg ikke. Å løpe er umulig. Jeg er lenket i en rullestol, sittet her siden tidlig 2022 da det utenkelige skjedde. Egentlig var jeg innlagt ved døgnavdelingen, men frykten overvant og jeg fikk permisjon.

Dissosiasjonen spiser meg opp. Innenfra og ut. Produsert som en overlevelsesmekanisme over tid da jeg var barn, brukt som et skjold mot den umenneskelige torturen som utfoldet seg på barnerommet.

Jeg har alltid hatt høydeskrekk. Er redd for mye, fart inkludert. Men det utenkelige tok plass skjærtorsdag i fjor, lidelsen min – DID – overvant all form for kontroll. Jeg var sjanseløs. Den dro meg bort til brua og over kanten. Knuste kroppen min, knuste meg.

Så skjedde det igjen.

Og en gang til.

Bare noen måneders mellomrom. Tre hopp på åtte måneder. Nitten brudd. Store skader, operasjoner og smerte. Rullestol, sklibrett, forflytningsheis, skruer og pinner, fysioterapi, gåramme, prekestol, smertestillende, tårer, frustrasjon og en vond uro jeg ikke unner noen.

Det er ingen sin skyld. Jeg er uendelig takknemlig, herfra til månen, for all hjelp, oppfølgning, leger, sykepleiere, fysioterapeuter, miljøarbeidere og bautaen min av en psykolog. Jeg har ingenting å klage på, ingen å klandre, kun god støtte og heiarop i form av stabile rammer, trygge rom og åpne armer.

Jeg flytta til Harstad høsten 2021, og det tok halvannet år før jeg ble trygg nok på både døgnavdelingen og helsevesenet generelt til at jeg endelig får utbytte av støtten de tilbyr. Halvannet år med 37 operasjoner og alvorlige, livstruende skader.

Men så falt det på plass. Jeg fant trygge mennesker og delte smerten med dem. Fortalte alle ordene jeg aldri har sagt og tilliten de viste hjalp meg å bygge meg litt opp. Få litt kontroll. Ta litt ansvar. Leve litt som en vanlig 27-åring.

Siste hopp var på julaften. Et halvt år siden. Nå sitter jeg på døgnavdelingen i rullestolen min, bare et lite stabiliseringsopphold, men uroen fra lidelsen er overdøvet av uroen for avdelingens fremtid.

Jeg VET at jeg hadde blitt en del av en grusom statistikk om ikke hjelperne tok seg tid, var tålmodige og forutsigbare, sto for alt de sa og holdt hånda mi gjennom stormene. Å ha tillit til og stole på menneskene rundt meg er et kjerneproblem fra barndommen av, det tar tid. Gode relasjoner tar tid. Og dessverre er det kun gode relasjoner som kan heale sår fra de vonde relasjonene.

Hver dag dør i gjennomsnitt 2 mennesker i Norge av selvmord. Tygg litt på den. To mennesker med familie, venner, kjærester, ektefeller, barn, barnebarn, et nettverk og en historie. Verdifulle, umistelige og elskede mennesker.

I 2002 vedtok Stortinget en nullvisjon om ingen drepte eller hardt skadde i trafikken.

Men den største dødsårsaken blant unge i Norge er selvmord.

Likevel sitter vi her, i våre trygge hjem, og ser på at to mennesker tar livet sitt hver dag. Antall alvorlige psykisk syke økes drastisk, vi taler høyt om nullvisjon i trafikken og jobber hardt for å oppnå det. Og klart det er bra og viktig – jeg sier ikke noe annet.

Men vi stenger viktige avdelinger. Legger ned livsnødvendige instanser, både i helsevesenet og kommunalt, vi kutter i budsjettet og praktiserer effektivitet fremfor empati. Min sykdom skal håndteres effektivt. Tilpasset av et pakkeforløp som ikke tar hensyn til mine individuelle og personlige behov. Formet etter en standard som kun tar utgangspunkt i det gjennomsnittlige. Pakker smerten min inn og sender den rundt. For hjelperne må være effektive, løpe rundt og praktisere som om institusjoner innenfor helse og omsorg er en bedrift med varer som skal stemples og dyttes vekk. Vær så god, neste!

Jeg er i harnisk. Lei meg, skuffet og fylt til randen av en uhåndterlig frustrasjon som vokser hver gang jeg hører, ser eller leser noe om at døgnavdelingen i Harstad kan bli nedlagt.

Hvem gjør vi det for?

Hvorfor nedprioriteres alltid de svake?

«Ja, ja. Litt svinn må vi regne med», må hjelperne kanskje tenke. Velge hvem de skal redde og hvem som skal dø. Det trenger faktisk ikke være sånn. Tenk at folk dør i dette landet fordi de ikke får hjelp? Hårreisende og urovekkende. Fullstendig meningsløst og dypt tragisk. I Norge liksom. Vi som er så heldige.

Mange, jeg inkludert, er fullstendig avhengig av det forutsigbare i det umiddelbare nettverket rundt for å kunne la seg stabilisere. Jeg trenger denne lille byen til å finne tilbake til denne verdenen. Om jeg må bli kjørt flere timer vekk til nærmeste døgnavdeling, og med et nytt halvannet år og lignende skader før jeg lander og finner mennesker jeg tør å stole på, så overlever jeg kanskje ikke. Jeg vet ikke. Men prognosene, basert på historien min, er ikke gode. Og det helt uten at jeg har vært suicidal.

Jeg har håp, drømmer, fremtidsplaner og visjoner. Jeg har sterke ressurser og evner jeg vil bruke til å gi tilbake til samfunnet. Jeg vil leve, oppleve og lære. Jeg vil bli gammel, ha grått hår, få massevis av rynker, hengepupper og rullator. Jeg vil derimot ikke bli håpløs. Men livet mitt er skjørt, jeg klarer ikke nå drømmene mine uten den uvurderlige hjelpen fra blant annet døgnavdelingen.

Så, kjære UNN, kjære arbeidsgruppe, kjære kommunen, kjære Anita Schumacher og Einar Bugge, kjære Gina M. Johansen og Vibeke Haukeland, kjære Kari-Anne Opsal, kjære Ingvild Kjerkol og Jonas Gahr Støre og hvem enn det måtte gjelde – la døgnavdelingen få stå.

Jeg kan ikke politikk, jeg forstår meg ikke på byråkratiet, jeg er en selvdiagnostisert dyskalkuliker og tall, budsjett og penger er ofte helt uforståelig for meg. Men la avdelingen bli. La meg få leve, la de andre likesinnede få leve, ikke kutt mer i helsetilbudene. Det gjør meg rasende å se hele byen ombygget og full av spennende og splitter mye prosjekter, samtidig som UNN går i kraftig underskudd og er nødt til å kutte i psykiatrien for å ikke gå i minus. Hva slags samfunn er dette?

Vi, de som må tåle konsekvensene av effektivitetens harde hender, blir løse brikker i et strengt system. Satt på vent og overlatt til tilfeldighetene. «Ha det bra, lykke til videre, håper du har en god dose flaks, et velfungerende nettverk og pårørende med superheltkrefter så du klarer deg». Hvor er omsorgen i helse og omsorg? Skal vi heller endre navn til uhelse og effektivitet? Hvorfor må min fremtid og min helse bli offer for sparepolitikk? Det er rystende. Helsesektoren burde stå milevis unna sparepolitikk.

Virkelig. Jeg ber på mine knær.

For jeg tror på tittelen «verden beste land». Bevis det.