Av: Frank Tore Tangen, pappa, kontaktlærer og rådgiver i skoleteamet, Harstad kommune
Skole angår oss alle. Mennesker angår oss alle. Overalt der du treffer andre har du muligheten til å så et frø. Et vennlig ord, et oppmuntrende blikk og en hjelpende hånd. Dette er ikke uvesentlig. Kanskje er vi der nå at vi må ta tilbake det utvida samfunnsansvaret som medmennesker, og bry oss mer om hverandre og mindre om det som tilbys via skjerm.
Hva er det du trenger fra meg? Hvordan kan jeg bruke mine talenter på best mulig måte slik at det blir bedre for deg? For å få til å stille meg selv slike spørsmål kreves det et skifte av fokus.
Fra «hva får jeg ut av dette» til «hva krever situasjonen av meg»?
Det gjør godt å gjøre godt.
Som pappa vil jeg at lærerne til mine barn skal ha genuin menneskeinteresse, relevant fagkompetanse og inspirerende rammevilkår. Jeg vil vite at poden min er trygg, at han får passe doser motstand og mestring fra mennesker med livsglede og overskudd.
Det skal sterk rygg til for å håndtere både motgang og suksess. Jeg vil at han skal møte varme og kloke voksne på skolen som forstår dette og legger til rette for at han kan vokse.
Jeg vil samarbeide så godt jeg kan for at skolen skal lykkes med det viktige oppdraget sitt: Å ruste ungene til å møte Livet.
Skolen har et særlig ansvar for sosialiseringsprosessen. Den lykkes de ikke med hvis ikke vi foresatte følger opp hjemme. Det er en del egenskaper og ferdigheter vi ønsker at ungene skal ha når de på et senere tidspunkt tar steget inn i arbeidslivet sammen med sine klassekamerater.
Som for eksempel at man lærer å samarbeide og å vente på tur, man får trening i å være sammen med mennesker man ikke liker og lærer å bruke ulike verktøy for å ordne opp i uenigheter og konflikter.
Antall hender, og ikke minst riktige hender, har alt å si for opplevelsen av trygghet, ansvar og mestring.
Det kreves spesiell kompetanse for å få dette til.
Som kontaktlærer er jeg først og fremst omsorgsperson i møte med elevene, deretter fagperson. Jeg må ha en grunnleggende og dypt forankret interesse for hver enkelt for å få kontakt med dem.
Uten evne til å se, lytte og forstå, kommer jeg ikke i posisjon til å lære bort noe som helst. Først når jeg har gjort meg fortjent, åpner de døra på gløtt.
Jeg mener ikke å snakke ned faglig kunnskap. Det må læreren ha i bunnen.
Noe må imidlertid komme først. Elevene må føle seg trygge i læringsrommet før vi kan rette fokuset mot det faglige. Derfor må læreren både beherske det relasjonelle og i tillegg ha solid faglig ballast.
Ensidig fokus på lang og solid faglig utdanning alene fører altså ikke til bedre læring. Det må mennesker til – mennesker som vet hvordan de skal behandle andre mennesker.
I «laboratoriet» mitt (klasserommet), legger jeg til rette for at hver enkelt, over tid, skal kunne komme i kontakt med det i seg selv som skaper mestring, glede, læring og kanskje vekst.
I laboratoriet undrer vi oss sammen, og stiller alle slags spørsmål.
Helst de som ikke har et klart svar. De som det både kan være ubehagelig og litt skremmende å stille. I laboratoriet er jeg katalysator. Jeg skal være i bakgrunnen og la dem blomstre. De skal føle seg trygge nok til å feile, fordi de vet at det ligger mye lærdom i det å fundere over hvorfor ting ikke var akkurat slik de hadde tenkt.
I skolen går det mange jenter og gutter og bare venter på å bli oppdaga. De kan gå under radaren av mange ulike årsaker. Det er stille barn og barn som lager lyd. Hvis vi skal oppdage dem og hjelpe dem til å danne seg selv, så må vi som er foreldre samarbeide med de gode kreftene i skolen. Av og til må det lille ekstra legges på bordet.
Noen ganger kommer livet først, og da må noe annet vike en stund.
Mange barn og unge får aldri helt tak på tilhørigheten til fellesskapet som skolen legger opp til. De klarer ikke å knekke kodene, melder seg ut og blir stående på perrongen når toget går. Når jeg er om bord i det toget sammen med klassen min, så forventes det at jeg strekker armene ut til dem som står igjen og får dem med meg. De skal altså henge og slenge bak toget i et lengre og lengre rep som blir tyngre og tyngre å holde i. Hvordan tror du dette oppleves?
De som kom seg om bord i tide preges også av dette, fordi de ser at klassekameratene ikke får det helt til. De blir ordløse vitner til fortvilelsen og smerten, ute av stand til å hjelpe.
Hvordan tror du det står til med selvfølelsen til disse elevene som allerede i altfor mange år har løpt for livet bak toget?
Sende noen tilbake etter dem, sier du, og hjelpe dem til å ta igjen toget? Godt tenkt, men regelen er at det ikke er noen lærere å ta av.
Vi må klare å ha både korte og lange tanker i hodet samtidig. Klart målet er at de skal lære det de klarer underveis, men noen ganger er det klokt å reflektere over hvordan vi ønsker at det skal se ut der fremme når de går ut av grunnskolen. Møte ungdomstida rak i ryggen og med tro på at de kan noe. At de er noe.
De gangene elevene er i utakt med skolen, så må vi lærere ha mot til å bruke kompetansen vår og foreta krevende verdivalg sammen med ledelsen på skolen og foresatte. Det sies at vi dannes som mennesker ansikt til ansikt, og hjerte til hjerte. Vi må ta oss tid til å se bak. Bli kjent med talentene til hver enkelt. De er der og vi må bygge den brua slik at de oppdager at det de kan er relevant. Noen ganger skal det ikke mere til enn at eleven føler seg sett.
Kanskje trengte de bare litt hjelp til å oppdage sine sterke sider, hjelp til å forstå at de gode valgene og de gode løsningene hele tiden var inne i dem selv. En kort periode i livet trengte de kanskje bare en alliert, en som gikk sammen med dem og viste vei. En som ikke ble borte.
Vi forstår at dette er god samfunnsøkonomi. Når elevene går ut av grunnskolen, så ønsker vi at de har det mest grunnleggende på plass. Når de vet hvordan de best lærer, så kan videregående opplæring legge til rette for at de blir aktive bidragsytere til fellesskapet som du og jeg er en del av.
Kanskje går det derfor an å si at lærerens viktigste oppdrag i skolen dypest sett er å bidra til at gutter og jenter blir giganter i egne liv.
At jeg i alle møter, hver dag, hjelper dem med å bygge selvfølelse, slik at de går rakrygget ut av skolen med tro på at de både er noe og kan noe, og kan bidra positivt i samfunnet.
Kanskje går det også an å si at det derfor er de ikke-målbare kvalitetene ved disse unge menneskene vi skal jakte, vanne og dyrke.
Når systemet likevel legger opp til å måle med tall, så er det kanskje et uttrykk for at vi ikke har funnet en bedre løsning enda.
Barn og unge vil ikke bli vurdert. De vil bli sett.
Det er søkelys på utenforskap og inkludering i stor skala både i arbeidsliv, fritid og skole. Det kreves tilstedeværelse og medmenneskelighet for å lykkes med dette arbeidet. Alt starter med deg og meg. På lavest mulig nivå.
Selve skolen som system lærer ikke. En organisasjon lærer ikke. Samfunnet lærer ikke. Hadde et samfunn kunnet lære, så hadde det ikke vært verken terror, krig, rasisme eller overgrep. Historien er full av eksempler på dette.
Det er individet som har muligheten til å lære, endre adferd og slik påvirke flere.
Har jeg dyp nok kontakt med det i meg som vil det gode og evner jeg å omsette dette ofte nok i alle menneskemøtene mine?
Læreren til barna dine er først og fremst et menneske som du låner bort ungene til. Som profesjonell fagperson må læreren i tillegg beherske mange roller. I alle møtene med elevene sine må læreren være forutsigbar og tydelig, tålmodig og varm, og sømløst kunne bevege seg mellom rollemodellen, brubyggeren, talentspeideren, tilretteleggeren og katalysatoren.
Det er ikke slik at denne sammensatte og spesialiserte kompetansen er uønsket i skolen i dag. Den er bare utrydningstruet.
Er vi ikke på villspor som samfunn hvis vi innbiller oss at det ikke spiller noen rolle hva det er slags kompetanse de menneskene har som skal arbeide med ungene våre?
Hva sier det egentlig om oss som samfunn, at barn og unge ansees som utgiftsposter og ikke ressurser?
Hvorfor satser vi ikke mer på de som jobber med ungene våre og gir dem arbeidsvilkår som gir energi i stedet for å tappe?
Når vi satser på lærerne, så er det jo elevene vi satser på. Altså fremtida vår.