Og unaturlig og urimelig er det jo ikke, all den tid det er foreldre og foresatte som skal spille den viktigste rollen i et barns liv. Barneloven er krystallklar, og plasserer ansvaret der ansvaret må høre hjemme:

«Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad»

Gitt dagens situasjon, må derfor ingen bli overrasket eller krenket over at spørsmålet blir stilt. Det er legitimt.

Dette er ikke et forsøk på å ødelegge julefreden som for en stakket stund har senket seg over harstadskolen. Se heller på det som en oppfordring om å bruke noen rolige høytidsdager til å tenke over hva du kan bidra med for at kommunens barn og lærere skal ha den gode og trygge læringsarenaen de fortjener.

Nyåret kan nemlig ikke bli mange dagene gammelt før vi ser starten på en kollektiv dugnad der skoleledelse, lærere, politikere og foresatte må spille hovedrollen. Hvilke former og fasonger dette arbeidet skal ha er de best rustet til å finne ut av, de som har skoen på. Folkemøte har vært nevnt, og kanskje kan det være en start. «Kanskje», fordi det da må være en forutsetning at alle går om bord i samme båt, uten at mytteri står på kveldens agenda.

Men handling er uansett påkrevet. Når skolesjef Chris Tandy uttaler i podkasten «Tett på» at «Skolehverdagen i klasserommet er blitt tøffere. Det er alvorlig»; ja, da er det nettopp det. Alvorlig.

For dessverre har skolesjefen en dyster og omfangsrik empiri å støtte seg på. Antall avvik har økt dramatisk, og det er spesielt kategorien «svært alvorlig» som bekymrer. Her dreier det seg om fysiske angrep på medelever og voksenpersoner (les lærere), og to ganger har politiet vært tilkalt for å bistå i tilspissede konflikter.

Politiutrykninger til kommunens skolegårder er jo på langt nær en ønsket situasjon. Samtidig er det mulig å øyne en positiv effekt av det. Når svartemarja står utenfor inngangen på barneskolen er problemstillingen løftet opp på et såpass høyt nivå at flere tar alvoret innover seg. Kalle det gjerne en øyeåpner. For nå er det ikke «bare» barnelov og opplæringslov som kommer til anvendelse. Nå har skoleklokka også ringt Straffeloven inn til time.

Som skolesjef Tandy også sa i Harstad Tidendes podkast, så er det flere og sammensatte årsaker til at vi har havnet der vi er. Ressurser, politiske prioriteringer og en økende grad av adferdsproblematikk er alle vitale brikker i et større puslespill. Men det er også oppfølgingen og ballasten som barna har med seg hjemmefra.

Samarbeidet hjem-skole kommer til å være helt avgjørende i fortsettelsen, og parallelt må det settes inn tiltak for å løse problematikken knyttet til lærerflukt og rekruttering. Dette er først og fremst et politisk og administrativt ansvar, og vi legger til grunn at verken ordfører eller kommunedirektør er fornøyd med at harstadskolen for tiden har en alarmerende høy andel ufaglærte lærere. Ei heller at utlyste lærerstillinger så langt har null søkere.

I Harstad har vi et aktivt kommunalt foreldreutvalg der alle skolene er representert. Utvalget er bemyndiget med talerett i utvalg for oppvekst og kultur, hvilket betyr at de også må bli lyttet til og tatt på alvor. Først og fremst fordi utvalget representerer det tetteste og sterkeste bindeleddet mellom skole og foreldre.

Det er sikkert mye sannhet i munnhellet om at det må en hel landsby til for å oppdra et barn. Men det må heller aldri være tvil om hvor foreldrene er.