Skrevet av: Frank Einar Hansen.

Å være attraktiv hele livet kan være krevende. Spesielt hvis løsninger til beste for innbyggerne kun leses gjennom «dogmatiske» briller. Hvis styrken på brilleglassene er feil, vil det samme kunne skje med vedtakene.

La det være sagt med det samme: Som far til en funksjonshemmet jente på snart 34 år, har jeg ingen ting å klage på. Tvert om. Vi har møtt velvilje og kommunalt ønske om gode løsninger hele veien. Det setter vi stor pris på.

Det gjorde at jeg i sin tid uttalte i en film at når jeg skulle bli far til et barn med Downs Syndrom, var jeg svært glad for at barnets oppvekst skulle skje i Harstad kommune.

Derfor blir jeg både forundret og fortvilt når jeg i media ser at noen i vår kommune må kjempe for å få ulike tiltak, som skal gjøre det lettere for både den omsorgstrengende og de pårørende, i deres hverdag.

Spesielt forundret blir jeg når partier – som elsker å snakke om den store omsorgen de har for de svakeste i samfunnet, ikke synes å være aktive for å presentere gode løsninger. Eller; tar jeg feil her?

Nå er det flere parter i kommunen. Den omsorgstrengende, de pårørende, politikerne og de i den kommunale administrasjonen, som skal iverksette eventuelle vedtak.

Selv om jeg i sin tid lovpriste Harstad kommune, så har jeg valgt å være veldig forsiktig med å drive med videre skryt. Årsaken er at det kun blir å provosere de som møter «nei-veggen» Og jeg har snakket med noen av de som har møtt denne.

Noen får nei når de søker om brukerstyrt personlig assistanse. Så søker noen om omsorgslønn, men får beskjed om at de ikke har rett på slik stønad.

Av og til kan en få inntrykk av at de som søker om BPA eller omsorgslønn mistenkes for å være ute etter personlig vinning. Hvis det tenkes slik, er det svært uheldig. I mange tilfeller har den som søker omsorgslønn måttet redusere arbeidstid i sitt yrke.

Andre igjen kan være hjemmeværende, men i kraft av krevende omsorgsoppgaver sparer kommunen for mange tusen kroner. Her søkes det om hjelp til virkelige behov.

Det heter at ingen har rett til omsorgsstønad, men kommunen plikter å tilby ordningen, da det kan være den mest hensiktsmessige måten å yte tjeneste overfor den som har behovet.

Når pårørende med store omsorgsoppgaver møter liten forståelse, så kan det forsterke ansvaret som ligger i omsorgs-jobben på en negativ måte. Det igjen kan føre til sykemelding. Med andre ord; en trist utvikling.

Jeg har lært å kjenne mange av politikerne i Harstad som svært oppegående mennesker. Mange av dem er til og med gode håndball-spillere, som har vist evner til å spille på lag for gode løsninger, selv om de i utgangspunktet er både røde, blå, gule og grønne.

Erfaringen med administrasjonen har gitt meg samme erfaring. Samspillet mellom politikere og administrasjon bør kunne gi gode løsninger.

Dessverre finnes det skrekkeksempler på dårlig saksbehandling. For en tid siden hjalp jeg en person i en annen kommune med søknad om omsorgslønn. Vedkommende sparte kommunen for mye arbeid, og søknaden ble innvilget med 1 time per dag. Vedtaket ble anket, og et skarpt brev fra Statsforvalteren fortalte kommunene «hvor skapet skulle stå».

Vedkommende var offer for slett saksbehandling. Statsforvalterens vedtak førte til betydelig økning i antall timer per uke. Jeg håper inderlig at ingen i Harstad skal opplevde noe slikt.

Men hvorfor er det mange som møter veggen i møtet med hjelpere, lover og regler? Når jeg leter etter svaret på dette spørsmålet, så får jeg en følelse av å lese en fortelling med bare tapere.

Derfor håper jeg at både politikere og administrasjonen i Harstad legger godviljen til og virkelig tar tak, slik at vi slipper å lese historier om mennesker som havner i sykemelding fordi lover, regler og sunt vett ikke alltid samkjører på veien mot gode løsninger.

Det må ikke bli slik at Harstad er attraktiv hele livet … kun for enkelte.