Åpent brev til Helse Nord, av: Terje Pettersen, førstekandidat Norgesdemokratene Harstad
Kjære Helse Nord, Etter å ha sett den avslørende dokumentaren «What Is a Woman?» regissert av Justin Folk og medvirkning av Matt Walsh, har jeg blitt mer oppmerksom på de uheldige konsekvensene av den nåværende tilnærmingen og virkningene det kan ha på barns motsatte kjønnsidentitet (1).
Derfor skriver jeg til dere i dyp bekymring, både som forelder og politiker angående håndteringen av barns ønske om å benytte motsatt pronomen og navn i skolen. Jeg ønsker å få klarhet i hvordan Helse Nord fra starten håndterer denne problematikken, samt hvordan retningslinjene for dette håndteres.
Jeg er kjent med at det pågår en debatt omkring hvordan kjønnsidentitet dannes og utvikles hos barn, og at det er enighet om at både biologiske, genetiske og miljømessige faktorer spiller en rolle (7). I filmen jeg nevnte ble det presentert informasjon knyttet til forskningen og teoriene til Alfred Kinsey og John Money, og hvordan disse har hatt innflytelse på dagens syn på seksualitet og kjønnsidentitet, og jeg ble lite imponert, for å si det mildt. En bekreftende tilnærming til barns identitet som motsatt kjønn i det offentlige, kan ha potensielle farer for barnet på sikt (3). Selv om det er viktig å støtte barnets opplevelse av sin egen identitet, må vi også være oppmerksomme på de mulige konsekvensene når det offentlige gir permanent bekreftelse på et barns motsatt pronomen og navn, når barnet fortsatt er i utvikling (2). Det er velkjent at identitetsdannelse er en kompleks prosess, spesielt i ung alder, og at barn kan være spesielt sårbare for ytre påvirkninger (10). Det er fortsatt mye som er uklart og gjenstand for forskning og diskusjon.
Et eksempel som illustrerer sårbarheten til barn, er historien om britiske kostskoler som tidligere kun besto av gutter. I disse institusjonene, der det ikke var noen kvinnelig tilstedeværelse, blomstret homofili blant elevene (4). Dette viser hvordan miljøet og sosiale forhold kan påvirke individuelle oppfatninger og uttrykk av seksualitet og kjønnsidentitet.
På samme måte, når samfunnet åpner seg og aksepterer visse perspektiver på kjønnsidentitet, kan vi forvente at problematikken knyttet til kjønnsidentitet hos barn også blomstrer (5). Samfunnets utvikling og kulturelle påvirkninger spiller en betydelig rolle i barns oppfatning av kjønnsidentitet. Barn får tilgang til skjermer tidligere enn noen gang. Vårt moderne samfunn er preget av en økende aksept for ulike former for kjønnsidentitet og en større åpenhet rundt mangfold.
Tegnefilmer, barneprogrammer, filmer, spill og sosiale medier introduserer barn for forskjellige kjønnsidentiteter på en måte som aldri har skjedd tidligere (6). Som en konsekvens av dette, kan det være at noen barn som tidligere ville passert gjennom barndommen og ungdomsårene uten å bekymre seg for kjønn, nå vurderer seg selv i en helt ny kontekst. Mens dette kan være positivt på kort sikt for enkelte barn som faktisk opplever jønnsidentitetsutfordringer, må vi også være bevisste på at barn kan være sårbare for påvirkning fra omgivelsene sine.
Når man tenker på maskulin og feminin fremtoning, så kan begge kjønn ha dominans på begge sider uten at det har noe med kjønnsidentitet å gjøre. Men i nyere tid er flere barn i mange tilfeller tvunget til å tenke på dette med kjønnsidentitet og å ta en indre avgjørelse om denne identiteten. Samtidig er det interessant å merke seg at i andre samfunn, som for eksempel i visse afrikanske stammer, er temaet kjønnsidentitet ikke engang til stede i deres bevissthet (Se dokumentaren “what is a women?”.
Når døren først åpnes på gløtt når det gjelder kjønnsidentitet, er det større sjanse for at samfunnet og omgivelsene kan påvirke barn i en retning som åpner døren helt. Forskningen på identitetsutvikling hos barn med kjønnsdysfori er fortsatt i sin tidlige fase, og det er mangler i kunnskapen om de langsiktige konsekvensene av ulike behandlingsmetoder. Etiske spørsmål og bekymringer knyttet til barns velvære og beskyttelse gjør det utfordrende å gjennomføre grundig forskning på området.
Derfor er det avgjørende at offentlige institusjoner tar en nøye og kritisk vurdering av sin rolle i å bekrefte motsatt kjønn. Det kan være uheldig om helsevesenet bidrar til å komplisere barns identitetsprosess.
Barn er ikke i stand til å forstå de langsiktige konsekvensene av pronom- og navnebytte. Selv om barn kan ha et sterkt ønske om å benytte motsatt pronomen og navn for å uttrykke sin kjønnsidentitet, har de begrenset forståelse og innsikt i hvordan dette påvirker deres sosiale interaksjoner og fremtidige livssituasjoner.
Ved å avstå fra å bekrefte motsatt pronomen samt benyttelse av kun juridisk navn, er det mulig å redusere risikoen for en uforholdsmessig økning i problematikken. Samtidig er det viktig å sørge for at de barna som faktisk opplever større utfordringer med å akseptere seg selv og sitt eget kjønn, får tilgang til nødvendig hjelp og behandling så tidlig som mulig.
Jeg har hørt at når helsesøster fanger opp barn med ønske om å benytte motsatt pronomen, tar helsesøster samtale med barnet samt kaller foreldre inn til møte for å be om samtykke til å implementere motsatt pronomen og navn på skolen. Helsesøster argumenterer da hvor viktig dette er for barnet som medfører at foreldre, som vet lite eller ingenting om temaet, bare samtykker i redsel for barnets fremtid. Og at det ikke er noe prosedyre for oppfølging av barn som går igjennom dette, av BUP.
Jeg ber om at dere gir en grundig redegjørelse av retningslinjene og prosedyrene som gjelder for barns ønske om å benytte motsatt pronomen og navn i skolen.
Jeg ber derfor om følgende informasjon: 1. Hvordan er retningslinjene og prosedyrene utformet for å håndtere barns ønske om å benytte motsatt pronomen og navn i skolen? Er det en konsensus i fagmiljøet om disse retningslinjene?
2. Klarhet i hvilken rolle hver enkelt skole har i denne problematikken. Er det en felles prosedyre eller er det opp til hver enkelt skole eller helsesøsters faglige skjønn?
3. Hvordan sikres barnas trygghet, inkludering og trivsel når de benytter motsatt pronomen og navn i skolen? Hvordan håndteres eventuelle utfordringer eller motstand fra medelever eller ansatte?
4. Hvordan involveres foreldrene eller foresatte i beslutningsprosessen knyttet til barns ønske om å benytte motsatt pronomen og navn i skolen? Hvordan støttes foreldrene underveis, og hva er deres rolle i denne prosessen?
5. Finnes det noen form for oppfølging eller ettervern for barn som benytter motsatt pronomen og navn i skolen?
6. Eksisterer det alternative håndteringer som fokuserer på utforskning og forståelse av underliggende faktorer uten bruk av å benytte motsatt navn og pronomen av motsatt kjønn? Eller blir foreldre overlatt til å håndtere problematikken selv, om det er ønskelig å benytte barnets egentlige pronom og navn?
Takk for oppmerksomheten, og jeg ser fram til å høre fra dere snarest mulig.