Skrevet av J. Ketil Steine, kommandørkaptein (P) og styremedlem i Kystjegerforeningen .

De siste 25 årene har Norge – med en av verdens lengste sammenhengende kystlinjer – vært uten dedikert kystforsvar. Etter at Kystartilleriet (KA) ble nedlagt, har «arvtakeren» Kystjegerkommandoen (KJK) forblitt en liten, spesialisert avdeling med cirka 150 dyktige offiserer og soldater - spesialisert innen områder som bording, etterretning, overvåking, rekognosering samt målangivelse, og nå også bruk av droner.

Dagens avdeling har stadig vært gjenstand for kutt, og er i dag langt mindre enn det først ble bestemt av Stortinget. Uansett hvor dyktige avdelings personell er, tilsier dagens sikkerhetspolitiske situasjon at avdelingen må styrkes med personell og materiell.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er kraftig forverret etter Russlands annektering av Krim og invasjonen av Ukraina. Våren 2024 fremmes en ny fireårsplan (LTP) for det norske forsvaret, og det er på høy tid å styrke Forsvaret, herunder også KJK. Vi bør blant annet se til Polen, som har kjøpt norskproduserte sjømålsmissiler (NSM) fra Kongsberg, og plassert disse på lastebiler langs kysten mot Østersjøen. NSM kan leveres både fra fly, fra fartøyer og fra bakken.

Det har de siste ti-tyve årene vært liten eller ingen diskusjon om det manglende, dedikert norske kystforsvaret.

Ett lyspunkt kom i statsråd sist fredag, da det ble kjent at regjeringen foreslår å bevilge 2,5 milliarder til Kystjegerkommandoen: Dersom regjeringen får grønt lys fra Stortinget for proposisjon 59 S, betyr dette nye fartøy og droner for kystjegerne: Fem fartøy som erstatning for dagens seks stridsbåt 90, ubemannede luftbårne systemer (populært kalt droner) og blant annet anskaffelse av bordingsbåter.

J. Ketil Steine, kommandørkaptein (P) og styremedlem i Kystjegerforeningen. Foto: Torgeir Haugaard Forsvaret

Dermed signaliseres politisk vilje og forståelse for at kysten er viktig. Styrkingen betyr økning i kapasitet, kapabilitet, forståelse av hvordan vi opererer langs kysten, og dette er med på å sikre evnen til å motta allierte forsterkninger. Satsingen vil gi KJK ny teknologi, sensorer, systemer og fartøy, vil dekke nødvendige investeringer i leirene Trondenes ved Harstad og Ramsund orlogsstasjon, med blant annet ny havn på Trondenes til erstatning for dagens løsning midt i Harstad sentrum.

Med andre ord «et skritt i riktig retning», men intet «kvantesprang»: Hvis intensjonene om å utvikle KJK til minimum en bataljon – helst to – må det bevilge minst det dobbelte ekstr.

Et annet lyspunkt kom torsdag sist uke da regjeringen varslet at de vil øke forsvarsutgiftene til over to prosent av brutto nasjonalprodukt allerede innen 2024, og dermed nå Natos mål for medlemslandene.

Et tredje «lyspunkt» kom i oktober 2023, da den nye sjefen for Sjøforsvaret, etter et foredrag i Sjømilitære Forum, på et «spørsmål fra salen», svarte at det kan være en mulighet å vurdere en polsk løsning – med NSM missiler fra Kongsberg – montert på lastebiler – også i Norge.

Et fjerde «lyspunkt» er Finlands og Sveriges innlemmelse i NATO: Forsvarsalliansen får et større «fotavtrykk» mot grensen til Russland i nord – både på land, men også i luften. Sverige og Finland kan også fortsette videreutviklingen av sitt maritime forsvar i Østersjøen – både i kystsonene og i samarbeid innad i NATO ute på havet i nord.

Sverige og Finland har også lagt ned sitt kystartilleri, men – i motsetning til oss - har de satset på amfibie- og kystjegerbataljoner som erstatning. Sverige har nylig utvidet fra ett til to amfibieregimenter. Det er også opprettet flere HV-bataljoner underlagt Amfibiekåren, som i Norge, er oppsatt med stridsbåter og missiler tilsvarende våre Hellfire. Svenskenes tunge missilbatterier, som før lå under Kystartilleriet, er nå faset inn igjen og underlagt Marinen på Gotland. Finland har også sitt amfibiekorps, Nylands brigade, med både KA-elementer og amfibieavdelinger. Nylands brigade ligger under det finske sjøforsvaret og utdanner soldater for kyst- og skjærgårdsoperasjoner.

Som nevnt: Polen, Romania, Latvia, – og US Marines - anskaffer nå norske NSM missiler til sitt dedikerte kystforsvar. Det siste landet som har bestilt missiler for bruk på mobile plattformer på land, er Estland.

Vi kan gjøre det samme – også med contianerbaserte løsninger, som enkelt lar seg sette ombord på fartøy eller på lastebiler – og vi kan videreutvikle KJK ved blant annet å mobiliseringsdisponere tidligere ansatte som reservestyrke.

Vi kan også etablere et tettere samarbeid med lokale HV-områder der avdelingen planlegger å operere. Forsvaret er allerede i gang med å gjeninnføre mobiliseringsordningen fra den kalde krigen – med «mobilisering» av kjøretøyer, fritidsbåter og lageranlegg. Dette kan vi dra full nytte av.

Er tiden nå inne for å etablere et nytt, dedikert kystforsvar?

Erfaringen fra Ukraina viser at et land så godt som uten en egen overflatemarine kan nøytralisere den russiske Svartehavsflåten, basert på ubemannede fartøyer og langtrekkende missiler. Hvordan kan Norge benytte seg av denne teknologiske endringen i maritim krigføring?

Kan vi allerede nå starte planleggingen av overføring av våpen fra de av Sjøforsvarets fartøyer som er planlagt utfaset innen 2030 – for eksempel Skjold-klassen kystkorvetter – til KJK? Leveringstiden for missiler er nå – på grunn av leveransene til blant annet Ukraina – betydelig lenger enn før, og dette krever planlegging av nye løsninger allerede nå.

Kan vi styrke KJK med nye ubemannede fartøy og droner med sensorer og våpenlast?

Kan vi ta fram de gamle Havnekommando-planene i KA, og vurdere disse i denne sammenhengen?

Kan vi mobiliseringsdisponere kystjegerne – og kalle dem inn til kadre- og repetisjonsøvelser?

Kan vi benytte noen av de nedlagte KA-anleggene – uten at det «koster skjorta» - som stridsanlegg? For eksempel for utskyting av missiler via «gamle» og nye torpedoanlegg? Eller til nasjonal forhåndslagring av våpen og utstyr? Det finnes rundt hundrevis av slik anlegg langs kysten – noen av dem også nær eksisterende militære anlegg og garnisoner, som reduserer kostnadene ved vakt og sikring. Kan vi benytte noen av de nedlagte KA-anleggene til forhåndslagring av utstyr, våpen og missiler?

Et siste lyspunkt registrerte vi i midten av desember 2023, da det ble offentliggjort at vi – sammen med Storbritannias marine – skal «hjelpe Ukraina med maritim kompetanse».

Norske kystjegere har i 2023 bistått ukrainerne innen «småbåtoperasjoner», og i desember brukes også begrepet «assistere Ukraina med kyst- og sjøforsvar». Dette er første gang på lenge at det snakkes om «kystforsvar» her hjemme på 20-30 år! I meldingen heter det at Norge blant annet kan bidra med maritim kompetanse, nye teknologiske løsninger og nytenkning. Forsvarsministeren sa ifølge NTB: –Vi må hjelpe Ukraina i arbeidet med å åpne handelsruter og fri ferdsel i Svartehavet. Vi har som mål om å styrke Ukrainas sjøforsvar og forbedre Ukrainas evne til å operere langs egen kyst.

Vel og bra, men spørsmålet blir fortsatt «Hva med vår egen kyst»? Skal vi fortsatt sitte med hendene i fanget og vente i fjæresteinene - på hjelp fra NATO, samt svenske og finske amfibiestyrker via jernbanen mellom Narvik og Kiruna, eller skal vi starte videreutviklingen av KJK? Tiden er inne for å styrke KJK, både med personell og materiell – men tiden er knapp. Vi bør starte nå!