Skrevet av: Torill Helene Larsen, leder Evenes Arbeiderparti.

Mange mener at markeringen av kvinnedagen 8. mars er avleggs og gått ut på dato. I en ideell verden skulle vi ha vært der. For selv om vi er i 2024, har fortsatt ikke kvinner og menn likt utgangspunkt selv om vi gjerne liker å tro det. Kvinnedagen 8. mars handler om likestilling. Det handler om at vi skal ha like muligheter uansett alder, kjønn, legning og hudfarge.

For Arbeiderpartiet er likestilling en sentral del av frihetskampen. Og selv om vi i Norge har kommet langt, så er vi ikke i mål. Vi er ikke i mål før kvinner og menn har de samme rettighetene og mulighetene i arbeidslivet, i familielivet og samfunnet generelt.

I teorien har jo alle samme utgangspunkt, men teori og praksis samsvarer ikke alltid. Her er det «tredje skiftet» et eksempel på ei utfordring som ikke nødvendigvis er så synlig med blotte øyet. Det tredje skitet betyr det å administrere hverdagen, koordinere barnets og foreldrenes aktiviteter, noe som har en praktisk, emosjonell, sosial og moralsk dimensjon, ifølge en doktoravhandling av Kristine Warhuus Smeby om småbarnsforeldres praktisering av familieansvar etter 10 uker med fedrekvote.

Denne undersøkelsen er verdt å lese for de som finner det interessant å se hvordan kjønnsfordelingen er selv om det er gjort tiltak for å balansere likestilling i Norge. Det viktigste funnet i denne undersøkelsen kan jeg røpe her; det er at arbeidsfordelingen i hjemmet blant småbarnsforeldre fortsatt er sterkt kjønnet. Det vil si at selv om både mor og far er i full jobb (det første skiftet) og at arbeidsfordelingen blant de praktiske oppgavene i hjemmet (altså det andre skiftet) begynner å bli godt fordelt, så er det likevel en overvekt av kvinner som har/tar hovedansvaret for det tredje skiftet, altså det å planlegge og organisere oppgavene i hjemmet. Det vil si at kvinner fortsatt stort sett har en større arbeidsbyrden enn menn. Det er nøyaktig dette jeg mener med at vi fortsatt har en del igjen før vi kan si at likestillingen er i mål.

I Norge har vi kommet så langt at det er lovfestet at man skal lønnes for likt arbeid. Flott! En utfordring i dag er at det fortsatt finnes kjønnsdominerte yrker. Heldigvis ser man at flere kvinner velger høyere utdanning. Faktisk viser undersøkelser at det er flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning. I de praktiske yrkene ser man at flerparten av kvinner jobber fortsatt i tradisjonelle kvinnedominerte og lavtlønnede yrker.

Vi har fortsatt ikke kommet dit at like mange års utdanning på samme nivå er like mye «verdt». For eksempel er ikke en treårig sykepleierutdannelse lønnsmessig like mye «verdt» som en treårig ingeniørutdannelse, selv om det er utdannelser på samme nivå. Det betyr at ingeniørutdannelsen har høyere status enn en sykepleierutdanning. Det har vært argumentert med at lønnen tilbys etter etterspørsel. Dette er et argument som jeg stiller meg undrende til. Det har vært alarmert om sykepleiermangel i mange år allerede, og med eldrebølgen på tur kommer etterspørselen etter blant annet sykepleiere å stige. Noe som jeg hatt bitt meg merke i er at i utlyste stillingsannonser ser man et mønster der at de tradisjonelle kvinnedominerte yrkene lønnes «etter tariff», mens i de mannsdominerte yrkene lønnes man «etter avtale». Tilfeldig? Ufrivillig deltid ser man stort sett i de tradisjonelle kvinneyrkene og i helsesektoren spesielt. Flere av de som har deltidsstillinger må jage etter ledige vakter og må alltid være tilgjengelig for å kunne oppnå nødvendig inntekt. Det blir fort en belastning som går på helsa løs. I samfunnet nå forventes det at kvinner og menn deler likt på det økonomiske ansvaret.

Ufrivillig deltid er likestillingshemmende. For å sikre en god livskvalitet ved for eksempel å ha mulighet til å kjøpe egen bolig, er det helt vesentlig å ha en fulltidsstilling. Kvinner har fortsatt en større omsorgsbyrde på hjemmebane i tillegg til jobb. Dette er etter mitt syn en vesentlig årsak til at kvinner fortsatt «ligger bak» menn; fordi de tar ansvar på alle arenaer.

Det hadde blitt ramaskrik om menn hadde måtte «tatt en for laget» slik som kvinner ofte gjør ved å godta for eksempel dårligere arbeidsforhold uten akseptabel kompensasjon. Dette er for så vidt å utnytte de forhold som nettopp gjør at kvinner blir tapere i kjønns- og lønnssammenheng. Kan man i Norge akseptere et slikt menneskesyn? Dette er reversering av likestillingskampen som ikke kan aksepteres.

En viktig jobb fremover blir å skape et rettferdig system som likestiller menn og kvinner. En god start kan for eksempel være å gjøres yrkesvalgene kjønnsnøytrale slik at man ikke trenger å snakke om henholdsvis kvinne- og mannsdominerte yrker, samt forvente at menn også tar del i det tredje skiftet. Først da er man på vei til ekte og reell likestilling.

Ja, det er fortsatt viktig å sette kvinnedagen på dagsorden.

Gratulerer med dagen!