Historien er ikke oppdiktet. Den er fra virkelighetens verden, eller based on a true story, som det heter på «nynorsk». Og i Harstad Tidende-podkasten «VARiert» gir Tigers-trener og -lagleder Kenneth Mågø sin versjon av fotballøyeblikket som utspant seg et sted i Narvik, i en ikke altfor fjern fortid.

Stillingen er 1-1. Bortelaget er alene med keeper, og ett minutt gjenstår av en kamp der en etterlengtet Tigers-seier ville skrevet seg inn i historiebøkene. Plutselig blir det full stopp i spillet, uten at dommeren har gjort den minste antydning til å blåse i fløyta. Et angrep avblåses i sin sluttfase, og de gulsvarte stimler sammen rundt en lagkamerat – som har ropt etter hjelp til å knyte skolissen. Utfallet er like gitt som det er nådeløst. Et offensivt Narvik-lag rapper ballen, skårer og går nok en gang seirende ut av naboderbyet.

Harstad Tigers taper kampen, men vinner alles hjerter. Og det er vel strengt tatt ingen tvil om hva som har størst verdi.

Det er historier som dette som gjør at den relativt sett uviktige idretten, likevel blir så meningsfull og viktig. I podkasten forteller spiller Alexander Sandvik Isaksen hva Harstad Tigers har betydd for han personlig, og han trekker frem samholdet, og det å få nye venner som står last og brast med hverandre. Også når lagkompisen trenger hjelp til å knyte skolissene, midt i et viktig angrep der seieren står på spill.

Sannsynligvis er det kun i såkalt tilrettelagt idrett vi får oppleve Kodak-øyeblikk som dette. Dessverre er det stort sett bare på disse arenaene at lagspillenes grunnleggende verdisett får utfolde seg og blomstre. Én for alle, alle for én. På en arena der alder og grad av funksjonshemning har null betydning. Alle blir tatt imot med åpne armer, og ingen blir sendt hjem eller «benket» fordi skuddfoten ikke er hundre prosent finjustert.

Men tilrettelagt idrett sprer sine ringer så endeløst langt utover de arenaene de utspiller seg på. 17. mars er det 13 år siden initiativtaker og grunnlegger Hugo Kjelseth startet Harstad Tigers, med god starthjelp fra Helge Gudmundsen som i sin tid hadde stiftet Flatåsen Lions i Trondheim for spillere med ulike utviklingshemminger. Ikke lenge etter kom Kenneth Mågø inn i Tigers, og her har han blitt. Og takk for det.

Og forklaringen på utholdenheten er rørende enkel, ifølge han selv. Det gir så ekstremt mye å få være en del av ekte idrettsglede. Å få oppleve at lagkamerater bryr seg om hverandre – og mener det. Så ekte, hjertevarmt og betingelsesløst.

Det samme verdigrunnlaget og den samme idrettsgleden finner vi også i Harstad Funkis, håndballens svar på Harstad Tigers. Ifølge lagets egen nettside er Funkis «et superkult fellesskap som åpner dørene for alle som elsker håndball, uavhengig av hvor de er i livet eller hvilke utfordringer de står overfor.»

I fjor vår hadde jeg gleden av å være til stede i Stangneshallen da Funkis spilte vennskapskamp mot det beste laget harstadpolitikken klarte å oppdrive. Det endte med en oppskriftsmessig seier til Funkis, og gledesscenene som utspant seg, lå ikke en strekpasning tilbake for det jeg fikk se da jeg for noen år siden satt på en tribune i Gøteborg og så Norge slå Nederland i håndball-EM for kvinner. Tvert imot.

Den sanne idrettsglede, som blant andre Tigers og Funkis er eksponenter for, må vi ta godt vare på. Her har vi mye å lære. Alle sammen.