Av: Frank Einar Hansen

Jeg var til stede i Sikkerhetsrådet. Der skulle det innføres noe helt nytt, nemlig en daglig sangstund, for å føre de forhandlende ambassadører og diplomater nærmere hverandre, og for å løfte stemningen.

Hvem som var første sangvelger fant jeg ikke ut av, men første sang var «We shall overcome»

Etter at sangen var sunget kom plutselig, men svært overraskende, Putin, Biden, Netanyahau og Mahmoud Abbas fram for forsamlingen. Putin sa de hadde et budskap. Et budskap om fred.

Så satte kvartetten i gang med firstemt sang – som var «I natt jag drømte»

De sang på svensk, så de eneste versene jeg oppfattet var

Jag drömde om en jättesal, där statsmenn satt i rad Så skrev de på ett konvolutt, och reste sig och sa

"Det finnes inga soldater mer, det finnes inga gevär Och ingen känner lengre til det ordet militær"

Det var ikke fremføring à la Caruso eller Elvis Presley, men de fikk likevel trampeklapp. Etter sangen presenterte de et felles budskap, som sa at skulle verden reddes, så måtte de som ledere bruke vett og forstand.

En representant fra Iran ble svært urolig, og vurderte å forlate rådet. Han fikk akutt frykt for fremtiden til presteskapet, og hvilke konsekvenser det fikk – hvis demokratiet ble innført i landet.

Han tenkte også på alle de som måtte ofre livet fordi de konverterte til en annen religion enn hans. Men han tok til vett, og ble sittende. Og i sittende stilling fant han ut at han måtte innta en ny holdning til alle han hadde fengslet, samt kvinnene, når de «reiv a sæ skautan».

Putin ba om ordet. – Jeg angrer bittert på det jeg har gjort.

Jeg avslutter spesialoperasjonen i Ukraina. Jeg ber om tilgivelse. Det var min egoistiske maktsyke som drev meg. Demokrati, fred og frihet skal bli mitt valgspråk, og iverksettes gjennom praktisk, politisk fredsarbeid. Mine fengslede politiske motstandere skal settes fri. Budskapet ble mottatt med øredøvende taushet. En taushet som egentlig var en stille stund fylt av enorm glede. Alle de øvrige i rommet undret seg, så på hverandre, og lurte på om også de drømte.

Så klappet Joe Biden i hendene. Han tok også et lite hopp som gjorde at han var i ferd med å miste balansen da han landet. (Han var i godt humør, for han hadde akkurat kommet fra FN-tilbudet «trim for eldre») Men etter litt stabilisering kunngjorde han at heretter skal all militær støtte fra USA omgjøres til freds- støtte – ikke bare til Israel, men også til Gaza, og alle land hvor landet hadde vært våpenleverandør

Benjamin Netanyahu ble så begeistret at han hoppet opp på et bord i nærheten og sa at alle okkuperte områder, blant annet på Vestbredden, skulle frigis. Nå var det fred og fordragelighet som skulle gjelde. Heretter skulle det ikke snakkes om jøde eller palestiner. Nå var det snakk om medmennesker

Gamle Abbas, sa ikke så mye. Han satt litt tilbaketrukket, lyttet og klødde seg i barten, men visste at noe spesielt var på gang. Han tenkte med seg selv at nå blir det nok en fredelig verden, når både gevær og soldater er borte.

Så reiste han seg, gikk fram til mikrofonen og begynte å synge « Det skal bli fred på vår jord en gang» Han så friheten komme – også til sitt folk.

Så reiste hele Sikkerhetsrådet seg. Ambassadøren fra Russland gikk bort til representanten fra Ukraina, og ga han en skikkelig bamseklem. Netanyahu og Abbas rakte hverandre hendene, og omfavnet hverandre, og i en slags folkedans viste de sitt nyskapte vennskap.

Putin virket litt sjenert, og sa til Biden – på et udiplomatisk språk: -Vi må være steike tuillat, som ikje har tænkt på detta før. Han kunne litt nordnorsk, for han hadde flere ganger vært på hemmelige turer til Kirkenes/Vadsø/Vardøområdet. Der prøvde han å få litt informasjon om det han kalte «de hvite fiskebollene»

Nå følte han seg varm i trøya, og fryktet ikke for å bli arrestert.

Så så han på Joe Biden og sa:

-Du Joe! Tenk om gevær, kanoner, bomber, atombomber og alt annet av djevelske eksplosiver var samlet på et sted og destruert.» – Ka du sei te det?

-Vi starte jobben i morgen, var svaret. Gi dine soldater ved Ukraina-grensen nye oppgaver, så skal jeg sørge for at alle i Nato gir sitt bidrag. Så tar i begge en prat med Kina-ledelsen. Så ordner dette seg.

Så ble drømmen endret fra en fargerik og enestående opplevelse, før den gikk over i grått, og forlot min drømmeverden. Plutselig ringte klokkeradioen og vekket meg med Dagsnytt.

Der var det ingen lystelige nyheter. De jeg nettopp hadde drømt om, som hadde fest i Sikkerhetsrådet, var langt fra gode venner – følge Dagsnytt.

Det ble en dårlig start min nye dag, med meldinger om at mer enn 20000 mennesker, tjue tusen – var drept på Gaza. Tusenvis i Ukraina, og mange i Iran, Burma og Nord-Korea. Hvor meningsløs kan djevelskapen bli, og hvor ufattelig er det at folk og nasjoner ikke evner å leve i fred med hverandre?

Men; siden det ikke var jeg som fant opp kruttet, så måtte jeg bare konstatere at jeg heller ikke hadde løsningen.

Nå er det på høy tid at de ansvarlige hører på hva Albert Einsten – den tysk-amerikanske vitenskapsmannen en gang sa: «Fred kan ikke opprettholdes med vold. Den kan kun skapes med forståelse»

Martin Luther King sa en gang «I have a dream»

Jeg sier at jeg hadde en drøm. Både i drømme og i virkeligheten.

Enkelte sier at det skal bli så mye bedre ved utgangen av 2024.

For en fornavne-bror av Donald Duck, med etternavnet Trump, skal visstnok skape fred i Ukraina i løpet av noen dager. Det skal visstnok gi smitteeffekt til andre konflikter.

Da er det fristende å sitere den tidligere kjente NRK-korrespondenten Richard Herman, som sa «Ofte er det slik med politiske ledere at jo sterkere overbevisning de har, desto verre går det.»

Men vi har lov å håpe at vett og forstand igjen blir brukt på riktig måte …. hos de som skaper djevelskapen.