Av: Morten Rennemo, Kontaktperson grunnskole Utdanningsforbundet Troms. Katrine Aursand, leder Utdanningsforbundet Tromsø. Martin Mikalsen Haugland, leder Utdanningsforbundet Harstad

Da Harstad kommune la fram sitt årsregnskap for 2023 viste det seg at de hadde brukt 85 millioner for mye. I Tromsø kommune ble overforbruket på 259 millioner. Forklaringene på hvordan dette kunne skje spriker, men uansett skal økonomien i begge byer sannsynligvis berges ved å kutte i skolen. Det er dårlig medisin med mange uante bivirkninger.

Selv om underskuddet i Harstad på nesten 85 millioner utelukkende skyldes budsjettoverskridelser innenfor helse og omsorg, mener kommunedirektør Børge Toft at også grunnskolen må kutte i årene fremover. I Tromsø er det bl.a. signalisert tilsettingsstopp og begrensninger på innleie av vikarer. Ja, det er signalisert at alt som ikke er lovpålagt, skal kuttes. NB: I skolen er alt lovpålagt!

Både Tromsø og Harstad har opplevd en kraftig økning i rapporterte hendelser om vold og trakassering i skolen. I Harstad har det vært politiutrykninger til barneskoler, og i Tromsø har det vært fire ganger så mange meldte avvik knyttet til vold og trusler fra elever på ett år.

Å foreslå kutt i skolene i denne situasjonen virker fullstendig ansvarsløst, både overfor ansatte og elever. Utfordringene i skolene i de to største byene i fylket handler også om urovekkende resultater på elevundersøkelsen (økende mobbetall!) og et økende antall ukvalifiserte som skal gjennomføre undervisninga. I Tromsø dreier dette seg om rundt 22 000 timer i løpet av et skoleår, i Harstad er 13,35 % av de ansatte som skal drive undervisning egentlig ikke lærere. Som om det ikke var nok, øker sykefraværet i begge byene. I tillegg er behovet for spesialundervisning økende. Ja, i Tromsø har man nesten aldri sett så store behov.

Når økonomien går bra i kommunene må man i hvert fall ikke satse på skolen. Nei, da setter man pengene i fond. Hver gang økonomien går dårlig, er det som om en samstemt refleks i begge byene tenker: Ahh, vi kan jo alltids kutte i skolebudsjettene for å berge økonomien. Dette kan ikke fortsette. Å investere i skolen, i lærere og andre med relevant kompetanse, er å satse på elevene. Å satse på elevene, er å satse på fremtiden. Elever som ikke får den hjelpa de trenger når de går på skolen, kan koste mye i fremtiden, både personlig og for samfunnet.

Det virker mye enklere å øke budsjettene for helse- og omsorg, og godta at de samme budsjettene sprekker. Det at Harstad-skolene skal være med og finansiere en helsesektor som vel aldri har klart å holde budsjettene sine, har også skjedd i Tromsø. Dette er også historien til mange andre kommuner i fylket vårt. Over tid skjer det en forskyving av ressurser fra oppvekstsektoren til helse- og omsorg. Demografiske forhold får ofte skylda, men det handler like mye om hvordan de politiske prioriteringene foregår. Ja, det virker som det er en helt annen holdning til budsjettoverskridelser innen helse- og omsorg enn i oppvekstsektoren. Om en pasient blir så syk at det krever 3 millioner, så betaler man det som kreves. Det skulle bare mangle! Ikke misforstå, vi er ikke interessert i at kampen om ressursene blir en kamp mellom barn og unge og syke og eldre. Som samfunn må vi holde oss for god til å sette disse gruppene opp imot hverandre, men når en elev blir utredet og/eller diagnostisert, må skolen som regel løse det nye behovet innenfor det budsjettet de har fått tildelt. Og mange ganger skjer det ei nedskalering av behovet fra eleven er utredet, til et vedtak om relevant hjelp er fattet. Denne praksisen må ta slutt.

Det kan virke som om begrepet «forsvarlig» har forskjellig kobling til økonomi om det er utdanning eller helse det er snakk om. I Tromsø sier de rett ut at «ingen skal vernes» for å stramme opp økonomien. Det er helt åpenbart at barn og unge må vernes og slippe å bli offer for stadige budsjettsalderinger. Det å ikke satse på skolen i en kommune, er å svikte fremtida. Verken Harstad eller Tromsø er blant de som bruker minst penger pr. elev av alle ASSS-kommuner (de 12 største kommunene i Norge). Harstad har aldri hatt ambisjoner om å bruke mest penger pr. elev. Nei, der har man flere ganger klart å bryte lærernormen, som er en minimum ressursnorm for grunnskolen.

Når grunnskolen i Harstad i 2023 gikk i pluss, men likevel må være med på kostnadsreduksjoner, regner jeg med at motivasjonen for å holde budsjettene i neste omgang vil være noe lavere. Ikke minst når vi vet at flere skoleledere har vært sykemeldte eller har sluttet fordi de ikke lenger klarte å drifte forsvarlig med et for lite budsjett. I Tromsø brukte grunnskolen noe mer enn de fikk tildelt, fordi behovet var større enn ressursene de fikk, men 1 % overforbruk er det samme som å gå i null. Vårt håp er de dyktige rektorene vi har på alle skolene i Harstad og Tromsø fremover viser sin lojalitet til elevene, og at de har sier ifra om knappe ressurser, på elevenes vegne. Vi skal i alle fall støtte de er mer lojale mot elevene enn mot budsjettet. Det motet vet vi de har, og Utdanningsforbundet støtter rektorene!

Kommuneøkonomien er anstrengt, og eldrebølgen har truffet Nord-Norge først. Likevel må politikerne huske at å satse på elevene, er å satse på fremtiden i nord. Da må man slutte å kutte i skolebudsjettene både når det går bra og når det går dårlig med økonomien. Det må jo være behovet i skolen som bestemmer ressursinnsatsen slik som i den i stor grad gjør i helsesektoren.

Å satse på skole er den klart beste investeringen en kommune kan gjøre, også i de to største byene i Troms.