Og frykten blir på ingen måte mindre av å følge Gro Dagsvold i Harstad Tidendes dokumentar «Diagnose kreft».

Det er likevel noe med Gro og hennes historie som gjør det bitte litt mindre skummelt å forholde seg til en så alvorlig sykdom. Jeg er overbevist om at det har med åpenhet å gjøre. Åpenhet om en sterk, usminket og personlig historie som beveger seg i spennet mellom redsel og fortvilelse, håp og helbred. For midt oppi det mørke alvor, er det viktig å ta med seg at så mange som tre av fire overlever kreftsykdom i dagens Norge.

Jeg har hørt sagt at sinnene våre har et visst slektskap med fallskjermer. De virker best når de er åpne. Det er kloke ord som også leder meg inn på det som er den viktigste årsaken til at jeg vil hylle Gro, og faktisk hevde at vi er henne en stor takk skyldig.

Hun kunne nemlig gjort som mange andre. Hun kunne gitt blaffen i å brette ut sin sykdomshistorie i en dokumentar over ni episoder på ht.no. Men da hadde vi heller aldri blitt presentert for den øyeåpneren som i bunn og grunn er kjernen i hennes historie.

Flere ganger neglisjerte hun innkallingene til mammografi, som om det ikke angikk henne. Først mange år senere, da hun selv oppdaget en kul i brystet, gikk det opp for henne hvor livsviktig det er at kvinner over 50 år benytter seg av tilbudet om å få røntgenundersøkt brystene annenvert år.

Gro Dagsvold kunne ikke spole tiden tilbake. Det beste hun kunne gjøre, i tillegg til selv å bli frisk, var å bruke sin dyrekjøpte erfaring til å opplyse og oppfordre andre. Det er det hun gjør i «Diagnose kreft». Og takk for det! Jeg er nemlig overbevist om at det vil bidra til å redde liv.

«Kreft kan bekjempes med kunnskap, sannhet og lys». Ordene skal angivelig tilhøre stifterne av kreftforeningen, og det er selvsagt ikke uten grunn at Kreftforeningen i dag, 84 år senere, løfter fanen med det samme budskap. Det bakenforliggende her, er først og fremst omtanken og omsorgen for kreftrammede og deres pårørende. Å være åpen om ulike sider av et liv med kreft kan nemlig gi tilhørighet og trygghet, samtidig som det også gir styrke og håp til en selv og andre som befinner seg i en tilsvarende situasjon.

Når vi nå skriver februar 2024, har vi heldigvis kommet langt i å bekjempe skammen og tabuet som opp gjennom årene har vært knyttet til kreftsykdom.

Men vi har fortsatt en vei å gå. Ja, det kan kanskje fremstå som komplett umulig å fatte at noen kan kjenne på skyld og skam over å ha ha fått en sykdom som kan ramme oss alle. Tall fra Kreftforeningen viser nemlig at fire av ti nordmenn får minst én kreftdiagnose før fylte 80 år.

Men det er også til å forstå at åpenheten kan være en lang dørstokkmil for mange. Ikke minst i en situasjon der man med åpne øyne har trosset advarsler og likevel utsatt seg selv for høy sykdomsrisiko.

Det har garantert ikke vært lett for Gro Dagsvold heller, å åpent fortelle at hun kanskje ikke ville ha havnet i denne situasjonen dersom hun hadde fulgt råd og anbefalinger om mammografi. Hun kunne gitt blaffen. Latt skam og skyldfølelse gå seirende ut. Latt sykdommen forbli  hennes, og noen få andres hemmelighet. Men hun gjorde ikke det.

Og det er på dette punktet jeg aller mest lar meg beundre over Dagsvolds åpenhet og utviste mot.

Hadde jeg våget det samme? Jeg håper det.