Skrevet av Frode Bygdnes.

Innsparingstiltakene Helse Nord-administrasjonen ønsket å sende ut, pirket bare i problemene innen spesialisthelsetjenesten, som bemanning m.m. Overtidsbruk, slitasje og innleie fra vikarbyråer ble ikke løst. Kostnadene ville heller bli økt ved å transportere flere pasienter på landevegene våre. Henvisning til Helsepersonellkomiteens problemstilling fungerte mest som tåke-legging for det som skjer nå.

Å legge ned akuttkirurgien på Narvik sykehus er bare uforståelig. Her er et helt nytt sykehus ved E6, klar til åpnes. Og så skal akutten tas bort? Da må en lure på om noe annet ligger bak. Kan det være andre motiver enn pasientsikkerhet og helsepolitikk?

Den ubesluttsomheta styret i Helse Nord viste på det ekstraordinære styremøtet 9/1, taler og for at ikke alt er kommet fram i høringsdokumentet. Noe ligger usagt her.

Det foregår en rivalisering mellom Bodø og Tromsø om å være landsdelens hovedstad. Innen spesialisthelsetjenesten så vi denne rivaliseringa da Hålogalandsykehuset ble delt opp mellom UNN og Nordlandsykehuset.

Helse Nord sin administrasjon sitter i Bodø og UNN-ledelsen holder til i Tromsø. Denne delinga mellom administrasjon og fagmiljø kan være uheldig for en rasjonell styring av Helse Nord. De største inngrepene og truslene for framtidig drift av fullverdige lokalsykehus, er akuttfunksjonene. Alle de nærmeste akuttkirurgiene rundt Bodø, foreslås nedlagt. Er det en måte å bygge opp sentralsykehuset i Bodø på?

Forslaget med å gjøre Gravdal om til distriktmedisinsk senter (DMS), er et av de alvorligste endringsforslagene. Mister Lofoten lokalsykehuset, vil ikke bare pasientene fraktes bort, folk vil flytte. Enkelte i styret hevder at sykehusene må tilpasse seg endringene i samfunnet. Det er forskjell på å tilpasse seg oppgavene og aktivt drive fram sentraliseringsprosessene.

Styreleder beskrev at byene er motoren i regionene. Denne påstanden burde både vært utdypa og diskutert. Det er ikke Helse Nord sin oppgave å bygge opp sterke byer. Vår landsdel trenger desentralisert bosetting og det må Helse Nord tilpasse seg. I denne landsdelen er det nødvendig å drifte med små enheter. Det er mangfoldet som er vår styrke. Styrking av de to største byene går også på bekostning av de mellomstore byene.

Om Narvik mister akuttkirurgi ser en tydelig at alle akutte tilfeller sør for Narvik vil bli fraktet til Bodø pga. kjøretid. På sikt kan rekruteringa til Narvik sykehus svikte. Da vil UNN miste en del av sitt område til Nordlandsykehuset. Tysfjorden og Vestfjorden er i ferd med å bli et skille mellom Nordlandsykehuset og UNN.

UNN har et sikkert omland som er helse Finnmark. For Nordlandsykehuset har de konkurrenter både i nord og i sør. Stokmarknes sykehus opprettholdes for å holde på vesterålspasientene til Nordlandsykehuset. Svekkelse av Stokmarknes ville bare tjent omlandet til UNN.

I sør planlegges helse Helgeland som Nordlandsykehusets omland. Helse Nord vil ikke være konkret om hvilke to sykehus de vil fase ut. Det kan være for å drive splitt og hersk og sette lokalsamfunn opp mot en annen. Men det kan også være fordi tida ikke er moden til å vise kortene. På Helgeland er det Mosjøen som er strategisk best for å hindre pasientflukt til St. Olavshospitalet i Trondheim, men Mo i Rana er den største byen. For de som tenker styrking av Bodø, er kanskje Mo i Rana sin størrelse heller et problem i denne sammenheng. Ønsker Bodø-miljøet å styrke den tredje største byen i landsdelen? Også er Mo i Rana det sykehuset på Helgeland som er nærmest Bodø.

Denne rivaliseringa og påfølgende strategisk planlegging tar verken hensyn til hva som tjener pasientene, primærhelsetjenesten eller en effektiv spesialisthelsetjeneste. Dette er først og fremst et politisk spørsmål. Det er ikke Helse Nord sin sak. Hvorfor overlater da helseministeren slike vurderinger til Helse Nord RHF? Har folkevalgte abdisert til fordel for markedskreftene?

Våre politikere må sikre at vi i vårt langstrakte land får beholde alle lokalsykehusene med både akutt-, føde- og døgnkontinuerlig psykiatritjeneste. Det er den eneste måten en kan stoppe privatiseringen av helsetjenestene.