Det er en hvilken som helst dag i Harstad sentrum, og inne i byens storstuer for parkering, er det et lite hav av grå betong mellom bilene.
Og utenfor, en isende kald dag i februar, går Venstres Even Aronsen og smått lar seg irritere over parkerte biler han gjerne vil ha fjernet fra sentrumsasfaltens overflate. Om ikke dit pepper´n gror, så i alle fall til et varmere sted. Under tak i Hvedings gate eller på Larsneset. Eller i parkeringshuset ved Grottebadet, og inn i en fremtidig parkeringshall i fjell i Havnegata. Per i dag er det nemlig ikke kapasiteten under tak som er problemet. Tvert imot.
Venstre skal ha for å reise debatten, og det er i alles interesse å redusere overflateparkeringen i byens midte. I alle fall når kommunen har brukt mange titalls millioner på å bygge parkeringshus.
Aronsen har derfor rett. Men han tar også feil. Å radere vekk de få parkeringsplassene i Storgata og i Sjøgata er å starte i feil ende. Innfartsårens begrensede p-areal representerer ikke noe stort problem verken for kjørende eller gående. Vi må heller ikke glemme næringsaktørene som bokstavelig talt ligger på rekke og rad på veien inn til sentrum. I tøffe tider som dette, trenger de en håndsrekning i form av tilgjengelighet for sine kunder. Omsorg skal vi også ha for de av oss som av naturlige årsaker må kjøre helt fram til butikkdøra.
I dette perspektivet er det mer naturlig å starte med Hvedings gate, Erlings gate og Asbjørn Selsbanes gate med flere. Der ligger plassene praktisk talt vegg i vegg med det nye parkeringshuset til nærmere 60 millioner offentlige kroner.
For ikke å snakke om overflateparkeringen på Rutebiltorget og Larsneset. På et eller annet tidspunkt vil denne utfordringen finne sin løsning med det nye kollektivknutepunktet. Men enn så lenge er dette et vesentlig større problem når vi trekker inn faktorer som trafikkavvikling, trafikksikkerhet og trivselen for myke trafikanter. Også her ligger et nytt og innbydende parkeringshus ikke mer enn et kort steinkast unna.
«Så er vi i ferd med å bygge et parkeringshus som gjør at vi får fjernet overflateparkeringen fra store deler av sentrumsgatene». Ordene tilhører ordfører Kari-Anne Opsal, og de falt under et intervju da hun for drøye to år siden uttalte at «Harstad er i støtet som aldri før». Det siste utsagnet står seg godt også i februar 2024, mens ettertiden har vist at det første var, og er fremdeles, en grov forenkling av virkelighetens verden.
Man kan saktens la seg forundre, enn si frustrere, over vår hang til å måtte kjøre bil inn til inngangsdøra, og aller helst enda lenger inn enn som så. Men som rasjonelle vesener er det nå en gang sånn vi er skrudd sammen. Og Aronsen har helt rett i at dette handler om justering av vaner.
Da er vi også i kjernen av problemet. For hvordan skal disse vanene justeres? Med hvilke tiltak, og med hvilken retorikk? Aronsens oppskrift er at vi snarest bør «tvinge fram» en helt nødvendig adferdsendring i vanene til dem som kjører bil til sentrum.»
Hva med å snu problemstillingen på hodet? Hva med å «fremelske» en endring? For eksempel ved å innføre tre timers gratis parkering. Som et prøveprosjekt over et halvt år, eller det tidsrom som rådhusøkonomenes kalkulatorer måtte regne hjem som forsvarlig.
Så er det å håpe da, at posisjonen i Harstad-politikken ser på dette med andre øyne i dag, enn de gjorde da de så sent som i desember i fjor stemte ned et tilsvarende forslag fra Høyres Nina Dons-Hansen. Hun foreslo to timers gratis parkering, og fikk massiv støtte fra opposisjonspartiene.
Gammel vane er som kjent vond og vende. Men la oss være åpen for at tre timers gratis parkering kan være en del av løsningen. Det er noe med gulrot og pisk som ikke bør stå uprøvd.