Nei, jeg sikter verken til Nr. 91. Stomperud, Finbeck og Fia eller Knoll og Tott. Sistnevnte var for øvrig min favoritt da jeg yngre, men jeg må innrømme at jeg i mine voksne år har latt julemagasinene forbli gode barndomsminner. Det er best sånn.
Når sant skal sies har jeg heller aldri vært et utpreget julemenneske, men etter hvert som tiårene har ramlet på, har jeg i alle fall lært meg å sette pris på førjulstiden. I år vil for eksempel jeg og min kone sette personlig rekord i juletre. Det betyr at treet vil stå ferdigpyntet i stua så snart kalenderen er vippet over til desember. Det har, som du forstår, aldri skjedd før. Og for første gang på 53 år gleder jeg meg faktisk til å ta treet inn i stua.
Men for å finne det gode svaret på hvorfor jeg er blitt et førjulsmenneske, så må vi gå inn i musikkens verden. For meg oppleves det nå som befriende å komme så langt ut i året at jeg kan spille julemusikk. Og ja, jeg er litt gammeldags. Ikke så gammeldags at jeg hører Jens Book-Jenssen på 78-plate, men likevel så godt voksen at Jussi Björling, Tommy Körberg og Trygve Hoff ligger høyt oppe på min Spotify-liste. Ja, for jeg har faktisk Spotify. Jeg også.
Og når jeg innimellom søker ungdomskilden, går helt crazy og kliner til med det som «ungdommen lika», så ender jeg gjerne opp med DumDum boys og «Stjernesludd». Gjerne i Kurt Nilsens fantastiske versjon. Ja, førjulstida er herlig!
I godt voksen alder har jeg, ikke bare sett behovet for, men også verdien av å støtte opp om alt det flotte som vi harstadværinger skaper sammen. Og musikken er aldeles ikke noe unntak. Tvert imot. Ei heller julemusikken.
Og det er da vi er tilbake til tittelen på denne artikkelen. Ja, jeg innrømmer det gjerne: Jeg har musikken fra «Det store julespillet» på min Spotify-liste. Der finnes også «Første jul» med Seint Opp Tidlig og «Kom ei jul» av Sigrun Loe Sparboe.
Men min definitive Harstad-favoritt er dessverre ikke å finne på verdens mest populære strømmetjeneste. Den kjøpte jeg på iTunes, og det skjedde i de dager da Erna Solberg var landshøvding i Norge.
I 2016 skrev nemlig låtsnekker Bjørn Vang en julelåt som er spikret fast i hjernen min. Siden da er jeg hver eneste førjul utsatt for det forskerne kaller «ufrivillig musikalsk billedspråk». Men vet du hva? Det lever jeg veldig fint med.
For meg blir det ingen jul uten «Jula kommer», skrevet av Bjørn Vang og fremført som en nydelig duett med Lena Jinnegren og Henrik Sandnes. Melankolien og nærheten fester grepet fra første stund, og den slipper aldri taket gjennom den drøye fire minutter lange låten som Bjørn selv beskriver som en antijulete julelåt. Om noen som har ramla utenfor og som sliter. Temaet har vel kanskje aldri vært mer aktuelt enn i dag.
«Jula kommer» er etter min mening en altfor godt gjemt juleskatt som alle fortjener å høre. Derfor er mitt julegaveønske, om ikke i år, så i alle fall til neste år, at denne låta får det den relanseringen den fortjener. Inntil da vil Harstad Tidende, med tillatelse fra Bjørn Vang, også gjøre den tilgjengelig på ht.no. Som en julehilsen fra alle oss – til alle dere!
God jul!