Av Karsten Pedersen, fotballtrener

Mikkelsen har erfaring fra Brann og Haugesund sammen med Rune Skarsfjord. I Harstad har vi ingen med denne bakgrunnen per i dag, bortsett fra Mikkelsen selv som nå jobber i aldersbestemte klasser.

HIL er per i dag på 5. nivå. Resultatene har så langt i år vært positive slik at det går mot kvalifisering til neste nivå. Men for å rykke opp må denne vinnes. Gir seriespillet god nok kamptrening til å klare to kvalikkamper?

Medkila var tidligere ledende damelag i landsdelen og jobbet iherdig, strukturert og målrettet for å være dette over tid. Spillere fra Fløya og Grand Bodø søkte seg mot Medkila fordi dette var den ledende klubben. Slik er det ikke lengre. Tidligere Fløya gjør det godt i 1. divisjon, nå som TIL 2020. De fremstår som et meget godt lag. På kort tid er de innlemmet i TIL og sender sitt juniorlag til cupkampen mot Medkila tidligere i sommer. Medkila vinner kampen 3–1. Var dette med å gi bort cupen et snev av toppfotballkynisme?

Etter hvert innlemmes Grand Bodø sitt damelag i Bodø/Glimt, slik at både TIL 2020 og Grand får høste av den kulturen som finnes hos de beste i norsk eliteserie. Denne muligheten har dessverre ikke Medkilas damelag per i dag. Å gå inn i HIL er selvsagt ingen løsning all den tid Medkila muligens er den lokale klubben som fortsatt har elementer oppe og går i sin drift og i sin utviklingsavdeling som ligner på toppidrett, selv om det er en stund siden de var i Toppserien.

Det kan også se ut som at det er færre spillere å hente fra Narvik, samt Lofoten og Vesterålen. Mjølner er per i dag i samme divisjon som Medkila og dermed er det ikke like naturlig som tidligere å flytte til Harstad og spille for Medkila i stedet for Mjølner. Jeg antar at det ikke er like lett å selge inn Medkila som tidligere overfor gode spillere i landsdelen.

Hvis situasjonen er sånn omtrent som beskrevet, gjenstår ikke så mange varianter. For HIL er løsningen å starte et møysommelig og strukturert arbeid med å utdanne egne spillere, som kan spille HIL opp et par divisjoner. For Medkila gjelder det å komme seg opp til Toppserien igjen. Da er det ikke bare selve damelaget og det som skjer rundt dette man må passe på og drifte med elementer av toppidrett. Like viktig blir det å satse på egne yngre lag i håp om at det kan dukke opp spillere som ferdighetsmessig er i stand til å flytte damelaget opp til Toppserien. Hva vil være å satse i denne sammenheng?

Klubben har de senere årene hatt tilgang på noen spillere som har hatt "proffstatus". De har absolutt bidratt til å heve nivået på laget som helhet. Men er det en fremtidsløsning? Kanskje må de ha 5–8 virkelig gode spillere for å kunne spille seg opp og holde seg der. Og ellers være et lag uten svakheter. Dette kan fort ta 3–5 år. Men de skal ikke være så lenge i 2. div. uten at det vil få interessemessige konsekvenser for spillere og sponsorer.

Dette vil koste mye. Hva dersom "proffspillerne" ikke får seg heltidsjobber som kan kombineres med det å spille? Medkila har dog over tid vist at de klarer å tilpasse seg endringer i fotballmarkedet. I tillegg har de sannsynligvis den største spillerbanken i hele kretsen, og da har man kontroll på sin egen spillerutvikling fra tidlig alder. Er det mulig å se for seg en utviklingsavdeling som kan få ut spillere som individuelt er et par klasser over hva man makter å utvikle i dag? I tilfelle hvordan? Noe skjer innen damefotballen i Norge og verden for øvrig. Man må bare henge seg på.

Harstad Idrettslag har fortsatt et tungt fotballnavn i landsdelen. At det iblant trekkes i tvil om hvilken klubb som skal være områdets satsingslag, er naturlig. Jeg er skråsikker på at det jobbes iherdig og fornuftig i alle de lokale klubbene, også i HIL, men klubben har faktisk hatt problemer med å la det være selvsagt at de skal være den ledene klubben i området.

Hvordan det står til med u-avdelingene er jeg usikker på, og er ikke oppdatert. Likevel drister jeg meg til å si at klubben bør bli ledende på rekruttering og utvikling. Bare dette vil sannsynligvis ta mellom 5–7 års med intenst og strukturert arbeid. Det er altså et møysommelig arbeid som må startes med utgangspunkt i svært grundige interne diskusjoner om klubbens fremtid og veien videre. En sportsplan bør man ikke kopiere fra andre sånn uten videre. Vi vet at de beste spillerne heller ikke er blitt gode via detaljerte sportsplaner. Et godt læringsmiljø må skapes ut fra kompetanse og referanse.

Erfarne Karsten Pedersen instruerte unge fotballspillere noen år tilbake i tid. Han har høy trenerutdannelse og lang erfaring fra fotball på alle nivåer. Foto: Arkiv

Å konkurrere, og å være i toppfotballen koster mye. Veldig mye. Og vi vet at resultater og økonomi henger sammen. Og det er vel ikke overflod av genuint fotballinteresserte rike støttespillere lokalt. Kanskje burde dog næringslivet gått inn med 5 øremerkede heltidsstillinger, over en periode på 5 år: 1 stilling som trenerutvikler for alt under seniornivå (må hentes utenfra), 1 stilling som sportslig leder for u-avd. med topp fagkompetanse på spillerutvikling (må hentes utenfra), 1 stilling som daglig leder, 1 stilling på markedsarbeid og 1–2 stillinger som trenere på A-laget. Det hadde vært en ok drahjelp. Etter den tid må klubben være "selvgående" via optimalt markedsarbeid og spillersalg. Spillersalg kan være inngangsporten til toppfotballen fordi det vil medføre bedre økonomiske rammevilkår.

Kompetanse er svært viktig å få inn generelt. Man bør delta på samlinger der kunnskapene deles og ta med hjem det som kan tas i bruk lokalt. Å skape en lokal toppfotballkultur er ingen enkel prosess. Det er krevende. Det handler vel i grunn om å tviholde på elementer over år, og stadig tilføre viktige toppfotballdetaljer, og her kan man hente detaljer, erfaringer samt aktuelle og verdifulle referanser fra andre miljøer i Norge og Norden ellers.

Men elementene og detaljene må henge sammen med hvilket nivå man spiller på. I forhold til spillerutvikling må 4 spørsmål besvares: Hvem vil man utdanne, hvilken organisasjon krever det, hvilken kompetanse kreves og hva vil det koste? En slik kartlegging kan være styringsdokumentet. Man kommer liksom ikke utenom det utredningsarbeidet. Hvis ikke vil det bli tilfeldig hva man gjør og hva man får til. Og tilfeldigheter over tid er svært slitsomt, koster også mye og ender ofte med at man sitter igjen med lag som styres av de foresatte, altså en trenerstyrt spillerutvikling. Svært gode barnelag er som regel et resultat av en trenerstyrt spillerutvikling.

Det er selvsagt ikke lett å løfte et HIL-lag opp i divisjonene, selv om de har de beste lokale spillerne i sin stall. Hvorfor har man havnet her når man rår over byens beste spillere? Det er jo mange gode barnespillere i området, som også deltar i cuper i Norden og sågar vinner. Hvor blir de av? Mange slutter jo å spille i ganske ung alder. Blir opplevelsene for stor og inntrykkene og kontrastene for sterke? Å gå fra å vinne en stor turnering og bli hyllet av publikum og bejublet ved hjemkomst, til å bli innbytter på et A-lag som spiller i 4.-divisjon er en aktuell problemstilling. Spesielt dersom spilleren har en annen oppfatning av egne ferdigheter.

For å spille i 4.-divisjon lokalt trenger man ikke ha høyere ambisjoner enn at det er moro å spille fotball. Å innføre noen elementer fra toppidretten vil jeg tro kan være vanskelig siden man befinner seg der man er. Men man bør så absolutt ikke la være å prøve, år for år.

Så kan man være så heldig at enkeltspillere tar fatt i egen karriere og individuelt innfører elementer fra toppidretten. Dette kan for eksempel være å skaffe seg bedre fotballutholdenhet, tilslagstrening, tilpasset kosthold, egendisiplin i forhold til helheten, nøyaktighet i forhold til sentrale detaljer, rolletrening, generelt øke treningsmengden, studere de beste med mer.

Muligens finnes det spillere i Harstad som tenker i disse banene, men det kan ikke være mange. Hvis jeg har rett, hvorfor er det slik? Altså de spillerne som har langt større ambisjoner enn det laget vedkommende spiller på, har, og som er villig til å ta konsekvensene av en høy målsetting. Suksess kommer alltid med en pris. Og prisen er forsakelser og atter forsakelser. Å nå opp er relativt mye arbeid over lang tid, ja man må vel nærmest vie livet sitt til idretten man satser på.

Det er ikke lett dersom byen og nærområdet mangler et miljø der man kan hente ut inspirasjon og veiledning. Men det finnes de som har i seg nettopp den selvdisiplinen som skal til for å lykkes, uansett.

Ut fra historikk virker det totalt usannsynlig at det lokalt innen rimelig tid skal tilføres 20 – 50 millioner hvert år til drift, trener-, leder- og klubbutvikling, samt spillerkjøp. Dette i tillegg til en storhall samt en kamparena med fasiliteter man finner i de øverste nivåene. Det vil sannsynligvis være uaktuelt i flere generasjoner, om det i det hele tatt kan skje.

HIL bør uansett ta lederrollen som en respektert lokal spillerutvikler i regionen. Hvorfor er de ikke det i dag? Bak en slik rolle må det ligge en oppdatert kompetanse, erfaring og referanser fra høyeste nivå, det vil si kjennskap til hva som rører seg både nasjonalt og internasjonalt innenfor spillerutvikling. Hva har de beste spillerne gjort og hvor finner man de beste utviklingsmiljøene? Dette må man bry seg om før man starter opp lokalt. Man må altså vite hvor man vil, og utrede prisen. Mikkelsen nevner kompetanse og referanse. Det er avgjørende å la disse begrepene få fotfeste i det lokale utviklingsarbeidet.