I dagens Harstad Tidende kan vi fortelle historien om et tjuetalls mer eller mindre overvektige kvinner og menn som ukentlig møtes til trening i Harstad. Et spark i baken og tilrettelegging fra Harstad kommune var det som skulle til for at denne gjengen tok tak i kosthold og fysisk fostring.

Nå er det imidlertid fare for at dette er det siste kullet som bokstavelig talt får gå ut av frisklivsskolen i Harstad. Prosjektmidlene fra Fylkesmannen er brukt opp, og i kommunebudsjettet for 2016 er det ikke satt av midler til et tiltak som i sum beløper seg til 250.000 kroner. Det er synd. Aller mest fordi prosjektet er tenkt videreført også som et tilbud til barn og unge.

Forekomsten av overvekt og fedme har økt i de fleste aldersgrupper i Norge, og de siste årene har økningen vært alarmerende. Blant annet viser tall fra Folkehelseinstituttet at hver sjette norske tredjeklassing er overvektig eller har fedme. Når vi også vet at dette er blant de viktigste årsakene til livsstilssykdommer som diabetes, hjertesykdom og kreft, ser man enda tydligere hvor viktig rolle frisklivsarbeidet i Harstad spiller. Siden oppstarten i 2012 kan man med stor sannsynlighet fastslå at flere hjerteinfarkt er forhindret, og det kan dokumenteres at treningsopplegget har vært veien tilbake til jobb for flere av deltakerne.

Man kan selvsagt innvende at det er den enkeltes ansvar å spise sunt og holde seg i form, og at dette derfor er en kostnad som ikke skal dyttes over på fellesskapet. Dette er imidlertid en forenklet framstilling. Frisklivsprosjektet, suplert med mange andre historier i mediene, forteller om mennesker som ikke klarer å komme i gang på egenhånd. Vi snakker om en gruppe mennesker som trenger hjelp, og den hjelpen bør de få. Og de blir ikke færre. Vi må nemlig ta inn over oss at behovet for denne type tilbud ikke blir mindre. Tvert imot.

I en tid med trange kommunebudsjett og hard kamp om kronene, har vi forståelse for at det er en vanskelig øvelse å sette det ene gode tiltaket opp mot det andre. Det som i alle fall er hevet over tvil, er at man gjennom flere år har dokumentert og synliggjort effekten av det tilbudet som frisklivsarbeidet i Harstad kommune representerer. Det er derfor å forvente at administrasjon og politikere snur på hver eneste stein for å finne midler til videre drift. Å fjerne tilbudet blir helt feil når man ser hvilken verdi det har.