Det internasjonale energibyrået, IEA, serverer kraftig kost i en rapport om hvordan de nordiske landene kan nå sine klimamål. Summeres alle tiltakene i rapporten, løper prislappen opp i 2.800 milliarder kroner de neste 15 årene. Norge må blant en del annet belage seg på dobbelt så dyr strøm. Dette fordi vi tiltenkes en rolle som storeksportør av strøm til Europa og at prisnivået på dette markedet ligger godt over det vi har i Norden. Avgjørende for klimamålet – 85 prosent utslippskutt fra 1990-nvået innen 2050 – blir imidlertid økt satsing på CO2-fangst og lagring, fremholdes det i forskerrapporten som ble fremlagt for noen dager siden og som IEA har laget i samarbeid med Nordisk Energiforskning.

Forskernes prisoverslag vekker til live noen minner fra tidligere ”strømsjokk”, det siste i 2010 da en folkeaksjon av fortvilte forbrukere var like om hjørnet. Mangt kan fortsatt sies om strømprishopp som rammer like sosialt skjevt som rentehopp. Og doblet ”basispris” gir neppe noen garanti mot et sammenfall av utforutsette hendelser. Sist gjaldt det kombinasjonen av sterk kulde, lite nedbør og tekniske problemer i svenske kjernekraftverk. Minst like viktig er langsiktige, moderate strømpriser for industrien.

Her utgjør strømprisene et vesentlig konkurransefortrinn med tanke på de internasjonale markedene. Å flytte gevinsten, fra kraftkrevende industri til kraftprodusenter, lyder ikke umiddelbart som noen helhetlig strategi. Det er grunn til å minne om at norske bedrifter har foretatt store investeringer i energieffektivisering og klimavennlig produksjon. Om økte strømkostnader skulle medføre at produksjon og arbeidsplasser flyttes til land med lavere klimaambisjoner, får man en tap-tap-effekt – det motsatt av vinn-vinn.

Det vil som nevnt være langt mer å hente gjennom fangst og lagring av karbon for å få IEA-regnestykket til å gå opp. Da vil det kreves en sterkere drahjelp fra statens side, som ledd i industriutvikling og grønt skifte. Og tiltakene som peker mot doblet strømpris kan ikke reduseres til et spørsmål om hvorvidt politikerne våger å treffe upopulære beslutninger. Spørsmål én må gjelde vannkrafteksportens nettoeffekt i klimaregnskapet. Men her trengs nok mer forskning enn det rapporten frembyr.