Skrevet av: Viserektor Rikke Gürgens Gjærum, UiT Norges arktiske universitet.

Ønsker du å bidra til å bygge et mer likeverdig samfunn? Mitt klare råd er ta utdanning. «Utdanning er grunnmuren i samfunn, økonomier og enhver persons potensial /.../ for å investere i mennesker, må man prioritere utdanning.» Søknadsfrist for høyere utdanning er 15. april. Vil du være med på å bygge et trygt og godt samfunn for alle, er det klokt å investere i egen eller ansattes kompetanseheving.

For samfunnet er ikke trygt – for alle. Mange opplever seg som skviset ut på sidelinjen. Jeg hører stadig beretninger om dyrekjøpte erfaringer gjennom et langt liv. Men også vonde historier som barn og unge står i hver dag, gjerne i klasserommet som egentlig burde være en trygg havn.

La meg fortelle én slik sann historie om en gutt. Gutten var blitt mann da han turte å dele historien med meg. Men gutten er ikke alene, ikke den gang og ikke i dag. Det er mange som ham.

«Skulen var ikkje laga for sånne som han. Men å skrive stil, det elska han. Skreiv og skreiv. Sidene blei berre fleire og fleire. Det strøymde på med fantasifulle forteljingar. Han drøymde seg ikkje vekk, men inn i teksten.

I stilboka skapte han eit heilt liv. Det kravla, syda og bobla over. Kjensla over å meistre skrivinga held han oppe. Men ein måndag skjedde det noko. Klassen fekk ein ny stiloppgåve denne veka. Læraren delte høgtideleg ut oppgåva.

Men den trefte ikkje. Læraren bomma. Det var då den vesle guten reiste seg. Fatta mot. Spurde forsiktig om han ikkje kunne få lov å berre skrive. Ein tekst. Om kva som helst.

Då neste måndag kom, stod han klar. Sidene i skriveboka var mange. Orda var sirleg teikna ned. Denne gongen hadde guten til og med kladda. Gjort seg verkeleg flid. Forteljinga inni han var no klar.

Stolt leverte han inn arbeidet. Det tindra i auga. Det banka i hjartet. Idet han sette seg på pulten, kjente han seg umåteleg stolt. Kanskje var skulen likevel óg for sånne som han?

Det skulle gå ei heil veke før læraren hadde lese alle stilane. Det vart heilt stilt idet læraren kom inn døra til klasserommet. Lufta stod stille. Guten sat i ro ved pulten sin. Då kjende han blikket. Læraren kom mot han. Skritta nærma seg. Plutseleg slo læraren stilboka i pulten med eit brak. Guten gløtta opp. Venta seg eit smil. Men møtte svarte auge.

Rasande og utan stopp fekk guten en skyljebøtte. Ikkje hadde han svart på oppgåva, og teksten var heilt på villspor. Ein krim hadde han skreve. Ein krim ingen hadde bedt om. Ein krim så full av grufulle detaljar, så tett på spenning og blod at læraren vart reint bekymra. «Kva feilar det deg», skreik han. «Det hovudet ditt kan ikkje vere rett!» slo han fast. Han snudde så ryggen til den vesle guten og gjekk.

Igjen sat guten og stirra i pulten. Heilt stilt, sat han. Då guten kom heim den ettermiddagen sa han ingenting. Han tok stilboka ut av sekken, kasta ho i peisen og såg flammane ete boka levande. Skjelvande, med magen full av tårer som aldri fann sin veg ut, stod han der i einsemda og stirra på flammane. Han tenkte i sitt stille sinn at skulen ikkje var laga for sånne som han» (Portretter av transformert lytting).

Med å dele denne fortellingen ønsker jeg å minne om at barna og ungdommen vår er håpet om fremtiden. De er nasjonens gull og fremtidens aksjer. Kun gjennom å gi disse like muligheter til å lykkes gjennom utdanningsløpet kan vi sikre en felles og trygg fremtid her nord. Norge er nord i verden og vi ved UiT Norges arktiske universitet, vi er nord i Norden på verdens nordligste universitet.

Vi har alle muligheter for å lykkes med å skape gode liv for barn og unge. Vi har kunnskap, kapital og demokratiske samfunnsstrukturer. Vi vet alle at lik rett til utdanning er en essensiell nøkkel for å redusere ulikhet og hindre frafall. Noe som er en utfordring av de helt store. «Verden står ved et vendepunkt, og vi vet at kunnskap og læring er grunnlaget for endring».

UiT er opptatt av å bidra til å løse de store samfunnsutfordringene våre og bidra til å bygge mer robuste og bærekraftige samfunn. Skal vi lykkes med dette må vi spille på lag slik at unge uavhengig av sosial klasse, økonomi, kjønn, funksjonsnedsettelse, geografi, kultur eller språk skal kunne vokse og gro på sine egne premisser.

Selv har jeg etter et langt forskerliv tro på elevaktiv tilpasset læring, på estetiske læreprosesser og drama som læringsform for å gi læring liv og skoletilhørighet, felleskap og en dypere mening.

Regjeringen jobber med å redusere økonomiske og sosiale forskjeller. De arbeider med en ny stortingsmelding om sosial utjevning og mobilitet. En suksessfaktor for å komme nærmere et mer bærekraftig samfunn er å lytte.

Lytt til de unge, hør på forskerne våre, få lærerne i tale og sørg for at vi sammen skaper et helhetlig godt tilbud i utdanningsløpet inn i fremtiden. For de menneskelige ressursene blir ikke flere. Vi får færre barn og flere eldre. Derfor er det helt essensielt å ta vare på hver eneste edelsten – hvert barn har unik verdi og kan bidra på sin måte, med sine talenter og ressurser bidra til å bygge samfunn.

Vi som husker karakteren, Lille Marius, som gikk på Stavanger katedralskole i boken Gift av Alexander Kielland på 1800-tallet – vi vet hvor galt det kan gå. Vi vet at alle barn ikke har samme utgangspunkt for å lykkes. Spørsmålet er hvordan situasjonen er i dag. Klarer vi å tilrettelegge, se alle, legge nok ressurser på bordet til de voksne som skal dekke bordet også for de som tradisjonelt har blitt sittende nederst?

UiT har mange dyktige forskere innen flere forskjellige fagmiljø på de ulike campusene våre som er opptatt av sosial utjevning og sosial mobilitet. Dette er klare stemmer og de har en høy kompetanse som kan bidra til å skape mer helhetlige løsninger slik at alle barn og unge skal få like muligheter til å lykkes i utdanningsløpet – uavhengig av bakgrunn.

Vi må ikke la barndommen forbli en «dom» for livet. Det er oss voksne som skal sørge for felleskap og inkludering.

"Vi savner fellesskap fordi vi savner trygghet, en kvalitet som er avgjørende for et lykkelig liv, men som den verden vi bor i, er stadig mindre i stand til å tilby og enda mindre villig til å love. /.../ Utryggheten øker i stedet for å minke, og følgelig fortsetter vi å drømme, prøve og feile», skrev Zygmond Bauman allerede i år 2000 i boken Savnet felleskap.

La oss derfor nå sammen forsøke å bidra til å bygge fellesskapstanken, et inkluderende samfunn der barnehage, skole og SFO kan bli den trygge broen inn i voksenlivet. Men vi må tenke større. Vi må inkludere hele utdanningsløpet for å bygge felleskapstanken – til og med universitetet, dersom alle skal få reelle muligheter til sosial mobilitet.