Det er torsdag 17. januar 2002. Vi opplever et Harstad i bakrus. En kystby med 23.643 innbyggere, og som siden årtusenskiftet har vært i villrede, men også preget av avmatting. I jakten på en ny resept for atter gylne tider, er en ressursgruppe på 14 menn og fire kvinner fra næringsliv, byråkrati og politikk samlet til et møte denne kvelden. Det andre i rekken. På bakgrunn av en felles forståelse for byens helsetilstand, skal det kastes ball. Her skal yngles ideer til det som utpå sensommeren samme år skal bli en plan og en veiviser inn i en mer offensiv fremtid for byen.

– Ansett en gruppe trubadurer, foreslår Rolf Olsen i Nordic, overbevist om at dette ville gjøre handelen i Harstad annerledes.

– Innfør en regel om at alle konferanser som holdes i Harstad må ha et kulturelt innslag. Og dersom de ikke ønsker å ha det, må de søke ordføreren om dispensasjon, lyder et muntert forslag fra kulturhussjef Manne Løkholm.

– Harstad bør ta mål av seg å runde 30.000 innbyggere i 2015, sier KrF-politiker Ottar Antonsen. Og la lista for det som ved flere anledninger har blitt referert til som et måltall for småbyen ved Vågsfjorden.

Vi kan dra på smilebåndet, og kanskje til og med raljere litt over dette i dag, 22 år og 1.413 innbyggere senere. Man kan som kjent ikke vedta innbyggertallet. Det må man gjøre seg fortjent til, primært gjennom målrettet arbeid med å skape attraktive arbeidsplasser, gode oppvekstvilkår og alt det andre som vi putter i sekken merket «bolyst».

Men det skal de ha, de nevnte menn og de altfor få kvinner; de satte lyset på det som da var en av Harstads store utfordringer. Og det du gir fokus, gir du også kraft.

Naturlig nok har tallene gått litt opp og ned siden den gang da, men de siste 12 årene har de ligget stabilt godt over 24.000. Ser vi isolert på økningen fra 2002 til dagens rekordtall, viser enkel matematikk en økning på 64 harstadværinger per år. Basert på superenkel matte, vil vi med denne vekstraten være 26.746 innbyggere i 2050. Fremdeles langt unna målet, men likevel et godt stykke på vei.

Målet er heller ikke så hakkende galt hvis vi ser det opp imot «i beste fall»-prognosen til Statistisk sentralbyrå (SSB). Gitt høy nasjonal vekst, vil Harstad ha 26.684 innbyggere i 2050, hvis vi skal tro SSB.

Erfaringsmessig skal vi imidlertid ikke feste altfor stor lit til fremskrevne befolkningsprognoser som strekker seg 20–30 år frem i tid. Dessuten er tall bare et resultat av den jobben som må gjøres på mange plan over lang tid.

I et intervju med Harstad Tidende, sier en lettere euforisk Kari-Anne Opsal at det er stor aktivitet og manges arbeid som er årsaken til at Harstad for første gang har passert 25.000. Det har hun helt rett i. Det som har skjedd de siste 5–10 årene, er også det som gjør at vi for alvor tør omtale Harstad som en attraktiv by.

Og med alt som skjer i fortsettelsen, bør vi ikke kaste over bord det som en januarkveld i 2002 var den reneste gjettelek med tall. 30.000 innbyggere er langt ifra nært, men heller ikke hinsides fjernt.

22 år senere er det heller ikke en dum tanke å la en ressursgruppe gjenoppstå. En fritt- og høyttenkende gjeng, primært bestående av unge kvinner og menn som har en klar formening om hva som må til for at Harstad skal oppfylle sin visjon om å være attraktiv hele livet – for 30.000 innbyggere. Den vet best hvor skoen trykker, som har den på.