Skrevet av: Hannah Parschat, Rødt Harstad.

Hvem hadde vel trodd at jeg en dag skulle få bruk for en masteroppgave i historie om politikk i Burkina Faso for å bli klok på folk som Per-Willy Amundsen?

Som veldig mange ble jeg kraftig provosert av Per-Willy sitt innlegg på Facebook. Lite imponert ble jeg over hans feige «fylla har skylda», et argument som ikke lenger kan brukes, verken for å rettferdiggjøre rasisme eller voldtekt.

Dessverre er det slik at holdningen som kom til uttrykk i Per-Willys Facebook-innlegg, er ganske så utbredt, mye lenger mot venstre enn mange kanskje skulle tro. Og det vil jeg forsøke å forklare nå, ved hjelp av masteroppgaven min om politikk i Burkina Faso.

Det gjelder den ganske allmenne oppfatningen om at «arabere» og muslimer undertrykker og mishandler kvinner, nærmest uten sidestykke i verdenshistorien. Det er et faktum at i Norge opplever kvinner med innvandrerbakgrunn i større grad vold og negativ sosial kontroll i hjemmet enn etnisk norske kvinner. Men Per-Willy og veldig mange bruker da dette for å argumentere at problemet er islam og menn fra arabiske og afrikanske land. Denne holdningen er feil og farlig på flere måter.

Og bare så det er klart: Jeg forsvarer aldri kvinneundertrykkelse, tvert imot!

For det første er det ikke nytt at hvite, europeiske menn inntar rollen som den hvite redningsmannen. Faktisk var den hvite redningsmannen et utbredt fenomen under koloniseringen av Afrika og andre verdensdeler. Argumentet den gangen var at den hvite redningsmannen måtte redde undertrykte, hjelpeløse og usiviliserte fargede kvinner, fra brutale, undertrykkende og usiviliserte fargede menn.

Denne tankegangen var gjennomsyret av rasisme. Per-Willy, hans likesinnede og mange andre viderefører denne holdningen og tankegangen i dag når de argumenterer at arabiske/muslimske menn undertrykker sine arabiske/muslimske kvinner, og at det er deres (de hvite redningsmennenes) oppgave å redde disse stakkars hjelpeløse damene fra deres brutale menn.

Satt i et historisk perspektiv er denne holdningen videreført fra kolonitiden, og en del av kolonimaktenes «siviliseringsprosjekt» som ødela utallige sivilisasjoner og folk. Ikke minst er dette en holdning som vitner om en rasistisk macho-mentalitet, og ikke et spor om feminisme og kvinnekamp.

Men når det er sagt, så er det faktisk slik at kvinner med innvandrerbakgrunn i større grad opplever vold og negativ sosial kontroll i hjemmet enn etnisk norske kvinner. Det Per-Willy velger å ikke skrive så mye om på Facebook er at Statistisk sentralbyrå har tydelig statistikk på at menn med innvandrerbakgrunn, og særlig fra arabiske og afrikanske land, opplever en stor grad av marginalisering i det norske samfunnet.

På grunn at navn, etnisitet, religion og hudfarge må disse mennene tåle å sende inn mange flere jobbsøknader før de får napp, tåle å bli underbetalt, marginalisert i boligmarkedet, kommer dårligst ut økonomisk sett, og får dårligst helsehjelp og oppfølging ellers i det offentlige. At dette samlet sett har enormt negative konsekvenser for mennene det gjelder, er vel dokumentert. Resultatet av denne marginaliseringen i samfunnet er at det går hardest utover de svakeste: Kvinner og barn. Derfor ser man også at familier som lever med varig dårlig økonomi, i større grad får oppfølging av barnevernet. Ikke fordi det er en biologisk grunn til dette, men fordi de sosioøkonomiske rammebetingelsene ikke legger til rette for at forsørgerrollen kan utøves forsvarlig.

Et annet eksempel på dette er de overfylte flyktningleirene på den okkuperte Vestbredden i Palestina. Få steder i verden finner du flere partnerdrap enn innenfor disse murene. Grunnen? Mangel på plass, mangel på frihet, mangel på selvbestemmelse og mangel på det meste for å leve verdige liv. Konsekvensene av dette er at kvinner og barn lider mest.

Thomas Sankara, president i Burkina Faso fra 1983–1987 var litt av en feminist. Men han var også en sterk kritiker av kolonialismen og dens etterfølgere. Under hans presidentskap ble 8. mars en nasjonal helligdag. Han sa: «Uansett hvor undertrykket og kolonisert den afrikanske mannen er, så har han alltid en annen han kan undertrykke: Den afrikanske kvinnen».

Sankara poengterte at kvinner utsettes på en helt spesiell måte når et folk blir undertrykt eller marginalisert. I samme slengen kan det nevnes at dette også er tilfelle i Sør-Afrika etter apartheid: De sosioøkonomiske forskjellene mellom den hvite og den svarte befolkningen har i stor grad vedvart, og svarte i Sør-Afrika lever fortsatt med mange av de samme problemene og urettferdighetene som før. Igjen er kvinner spesielt utsatt for vold. På fagspråket omtales fenomenet som «toxic masculinity», altså giftig maskulinitet. Et fenomen som oppstår når en gruppe utsettes for press, mangel på frihet, mulighet, verdighet etc., og en direkte konsekvens av dette er at menn vender seg mot kvinner for å få utløp for deres frustrasjon, som igjen utsettes for vold og negativ sosial kontroll.

Ser man på bilder fra land i Midtøsten på 1950–1960 tallet, ser man knapt en kvinne med hijab, burka eller niqab. Mange kvinner var utdannet og yrkesaktive. Så hva har skjedd?! Etter 60 år med imperialistisk krigføring, ofte rettet direkte mot «islam», har det skjedd en drastisk utvikling. Folk i hele Midtøsten har levd under et vanvittig press i årtier, og dette har selvfølgelig råket de svakeste aller hardest. Utviklingen i Midtøsten og islamske land er i så måte ikke ulik det Thomas Sankara beskrev, og som man så i Sør-Afrika etter apartheid.

Det er i og for seg ikke overraskende at Per-Willy ikke har peiling på dette, siden afrikansk og arabisk historie undervises i altfor liten grad i den norske grunnskolen. Men det er dypt problematisk når hans historiske uvitenhet blir et argument for å videreføre en kolonialistisk hvit-redningsmann/rasistisk macho-mentalitet, og dermed skade kvinnekampen både i Norge og ellers.

Jeg vil igjen understreke at jeg på ingen måte tar til orde for at man skal tolerere eller rettferdiggjøre vold og undertrykking av kvinner. Men når det er så solid vitenskapelig belegg for sammenhengen mellom undertrykking av en gruppe og kvinneundertrykkelse, så må disse sammenhengene belyses. Ellers kommer man ingen vei, og resultatet blir at kvinneundertrykkelse reproduseres og videreføres.

Og det understreker igjen at kvinnekamp nødvendigvis innebærer kampen mot imperialisme, kolonisering, apartheid og andre former for undertrykkelse. Ingen er fri før alle er fri!