Skrevet av Johan Lyngstad, Lavangen

Min bakgrunn for å komme med en så sterk påstand er utdanning som lærer og spesialpedagogisk rådgiving med flere års praksis fra fagområdet. Min bakgrunn er ellers som far til seks egne barn og engasjement i ulike tiltak for både barn og voksne. Jeg har tidligere skrevet om barnas situasjon, og vil nå etter anmodning fra flere eldre prøve å gi en fremstilling av dagens situasjon for eldre som trenger omsorg fra offentlig tjeneste.

Fra gammelt av har det vært slik at «bestemor og bestefar» har hatt bosted i samme hus eller i eget hus nært hus for barn med barnebarn. En situasjon som var til glede både for dem selv og sine barn  og barnebarn. Det er både i praksis og i vår litteratur godt beskrevet som givende både for overføring av kjærlighet og av kunnskap om natur og om livet slik det var. Det er lett å få klump i halsen og tårer i øynene nå man tenker på slike situasjoner som betydde så mye både for barna og for de gamle. Hvorfor har vi gjort denne koblingen mellom gamle og unge umulig i dagens situasjon?

Jeg har tidligere beskrevet dette ganske inngående når det gjelder barnas situasjon i dagens samfunn. Men vi kan enkelt si at det har med det å tjene penger å gjøre. Målet er ikke lenger å ha penger til hus, mat og klær til deg og dine. Det betyr penger til ny bil, ny leilighet i byen, hytte på fjellet og penger til ferie i syden. Det krever fulltidsjobb for begge foreldre, som igjen betyr at barna i større grad blir samfunnets ansvar. Det vil si barnehage, førskole, skole, fritidstilbud og tilfeldige  vennegjenger.

Men hvor blir det av bestemor og bestefar i denne situasjonen? Jo, de sitter alene igjen på sin gamle heimgård uten noen særlige oppgaver. Det blir for kostbart og slitsomt å skulle ha kontakt med barn og barnebarn som er spredt i flere byer. Derfor blir godstolen foran TV løsningen for det meste av tiden. En TV som mest av alt er en scene for ulike typer idretts konkurranser som kalles «idrettsleker», og som har lite å gi de eldre av opplysninger egnet til å holde interesse og utvikling vedlike. I pausene fra dette har Nrk. Funnet plass til rapporter om krig og elendighet i fjerne deler av vår verden. Vi kan gjerne si at det er en total mangel på temaer som gir oss sosiale opplevelser knyttet til vårt nærmiljø. Det betyr både fysisk og psykisk forfall som følge av mangel på sosial kontakt med egen omverden, og som dermed fører til raskere behov for tilbud om plass på alders- eller sykehjem. Og dermed er vi midt inni det som er det store problemet med de eldre i dag. Kommunesamfunnene viser seg ikke å være i stand til å ta seg av disse oppgavene på en god nok måte. Det koster økonomisk å måtte ta seg av barna når foreldrene ikke lenger kan gjøre det selv. Det koster å drive barnehage, skole, fritidstilbud og oppfølging av den stadig økende gruppe unge som kommer skjevt ut når de ikke har foreldrenes støtte og hjelp. Derfor er det nødvendig å spare penger der de kan, og sparing på området eldreomsorgen er da en enkel løsning. De aller fleste der er allerede lett demente, og de klager ikke. Deres barn bor gjerne langt unna, og kan derfor gjøre lite med situasjonen selv om de oppfatter at ting ikke er som de burde være. Og det er mange sider ved dagens eldreomsorg som ikke er slik den burde være.

Hva er galt, og hva kan vi gjøre med det? Vår nye samfunnsordning gir ikke rom for oppvekst i det vi kaller storfamilier, der barn og barnebarn bor nært hverandre og dermed har tilhørighet til hverandre. 4 av våre barn bor i Oslo, og en i Portugal. Dette igjen gjør det vanskelig med gjensidig kontakt og opplevelse av å være et familieforhold. En opplevelse nok mange i distrikts Norge kjenner seg igjen i. Om en av partene i ekteskapet dør en tid før partnere, vil dette virke katastrofalt for den gjenlevende. Det ender derfor raskt med plassering på egnet hjem for eldre, der mangelen både av omgivelser med kjent natur og sosial kontakt er dagens hverdag. En katastrofe for mennesker som er skapt for sosial kontakt og levende natur. Det går derfor ganske raskt nedover med den enkeltes personlighet uten påfyll av opplevelser fra sin tid som menneske utenfor institusjonen.

Kritikken min begynner med selve bygningene som ikke er plassert eller laget slik at beboerne kan sitte inne i bygningen kan følge med og se noe pulserende liv eller naturen utenfor, og dermed holde minnene ved like om det livet de har levd. I min egen kommune Lavangen finner vi et bygg som har lave vinduer som en lett kan se ut av når en ligger til sengs, men bygget er plassert slik at det er ikke noe liv å se der. Midt i bygget er det laget et flott vindu i taket. Hensikten? Kanskje å minne beboerne om livets ende. De få foresatte som kommer innom for å se til sine eldre, kan risikere å få beskjed om at det er kostbart for hjemmet om de drikker kaffe eller spiser noe der. Det er ikke slik en oppfyller ønsket om at pårørende skal besøke sine, og kanskje i tillegg ta dem med ut på en liten tur i kjente omgivelser. Opplevelser som betyr mye for den enkelte beboers mulighet til å beholde vett og forstand lengst mulig. En annen viktig sak er at på noen hjem må betjeningen forholde seg til regler om at det ikke skal brukes mer enn fem til sju minutter på hver klient, for å rekke over alle de oppgavene som skal løses i løpet av dagen. Det innebærer at mange klienter som har problemer med ufrivillig uringang eller avføring, må ligge lenge før de blir vasket og stelt, eller få omsorg på annen måte.

Hva er galt?  Alt er galt! Vi lever i verden der vi bare ser fremtiden, og glemmer å legge tidligere erfaringer til grunn for videre utforming. Vi har tatt mor og far fra barna og latt det være samfunnets ansvar å ta vare på dem. Vi har laget et samfunn som ikke lenger kan tjene sin misjon om å være en sosial arena. En arena der mennesker bryr seg om hverandre slik sosiale vesener skal gjøre. I stedet har vi fått et samfunn der hver enkelt er sin egen lykkes smed. Der vi heller trør på den som ligger nede og ikke lenger kan klare seg sjøl, i stedet for å gi han den hjelp han trenger så sårt.

Når det gelder eldreomsorg, så ligger det i navnet at det skal være sosial omsorg, der de som trenger det får det slik de har behov for. Det skal ikke være slik at det er avhengig av at våre politikere «ser seg råd til det». Det må være enhver kommunes mål at de som trenger omsorg, skal få det i den utstrekning det er behov for. Det er i den forbindelse særdeles viktig at den som ansettes som leder av et hjem som har som oppgave å gi omsorg, skal ha kunnskap og erfaring om hva omsorg egentlig er. Det er lederen på institusjonen som med sin kunnskap og måte å være på skal være selve garantien for at beboeren får den omsorgen de så sårt trenger. Dette innebærer også et ansvar for å påvirke både pårørende og lag og foreninger til å yte direkte bistand til å gjøre livet på institusjonen bedre å leve i.