Selvsagt vil det smerte å dispensere fra en sentrumsplan som klart og tydelig setter grenser for byggehøyde. Og vondt vil det garantert gjøre å møte seg selv i svingdøra. Bygningers høyde over havet har vært et stridstema i mange sammenhenger, og for flere vil et ja i dette tilfellet stå i grell kontrast til prinsipielle standpunkt fremført i andre sammenhenger. Sånn sett er det ikke uten politisk risiko det som skal skje. Allerede nå kan vi forskuttere kritikk og beskyldninger om vingleri og knefall for tunge og mektige næringsaktører. Men det er også en del av det å være politiker.

Skissene og bildene som er presentert er selvsagt egnet til å skremme fanden på flatmark. Det finnes ikke den arkitekten i verden som kan få en 40 meter høy dokkhall til å fremstå som noe annet enn en ruvende k(o)loss.

Så er det da også dette som ligger til grunn for kommunedirektørens anbefaling om å si nei. Nærmest pliktskyldig forholder han seg til de skrevne ord i sentrumsplanen, og som rimelig er, lobber han elegant ballen over til den delen av banen hvor kamper som dette skal spilles. På de folkevalgtes arena, der det første oppgjøret går av stabelen i planutvalget allerede om en knapp uke.

Som kommunens politikere så meget godt vet, er dette en sak som handler om så mye mer enn kotehøyde og, fra noen vinkler, et redusert utsyn over det våte element og industriområdet på Mercur. Ola Karlsen i Harstad Tørrdokk er selvsagt programforpliktet til å si at overbygget er helt avgjørende for verftets eksistens. Samtidig skal vi ikke underslå at han, bedre enn de fleste andre, kjenner på hvor verneskoen trykker som hardest. Når det gjelder økonomi og konkurransekraft, men også når det gjelder rekruttering til en næring som i 130 år har vært en motor i harstadsamfunnet. Bokstavelig talt.

I august i fjor kunne Hamek, og hele harstadsamfunnet med, juble over en inngått kontrakt med Forsvaret til en verdi av 235 millioner kroner. En kontrakt som omhandler oppdatering og oppgradering av KV «Harstad». På det tidspunktet lå ikke dokk-overbygg inne som et krav, men i en sikkerhetspolitisk situasjon som blir stadig mer tilspisset, er det naturlig at Forsvaret strammer til. Og med et hall-nei fra politikerne nå, er det derfor en reell frykt for at vi får se skrifta på veggen i en ikke så altfor fjern fremtid. I alle fall med verftsbrillene på nesen. Så risikovillig kan ingen av oss være.

Så kan man saktens i varierende grad feste lit til store ord fra regjeringshold. Men når forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) peker på Harstad som strategisk viktig, og understreker at byen har den eneste tørrdokka i Nord-Norge som kan ta imot de største skipene for det norske Sjøforsvaret og våre allierte; ja, da må vi også rigge oss for å beholde denne posisjonen. Selv om byggets tak rager noen titalls centimeter over kote 47. I et område hvor det strengt tatt ikke er til all verdens sjenanse.

Og med fare for å fremstå som naiv: En verkstedhall er reversibel i den forstand at den kan demonteres hvis det ikke lenger er bruk for den. Sånn som Brunosten ble det i juni 2016, 40 år etter at den ble bygd.

Når planutvalgets medlemmer setter seg til bordet i neste uke, så bør de også ha historien med seg. Med samfunnsbygger Rikard Kaarbøs teft og framsynthet, har Harstads vekst og utvikling i stor grad vært tuftet på verfts- og verkstedindustrien helt siden 1895. I dette perspektivet handler det om vesentlig mer enn en dokkhall og dens høyde over havet. Det handler også om revitalisering av en næring som har tatt Harstad dit vi er i dag.