Tvert imot har det jevnlig kommet illevarslende signaler om at det til og med kan ha virket mot sin hensikt.

I Harstad Tidende-podkasten «Tett på» forteller Kila-rektor Peder Johnsen at konsentrasjonen til elevene er bedre når de sitter med en bok. Han er også tydelig på at jo mer man bruker nettbaserte undervisning, jo mer urolig blir elevene.

Med dette som bakteppe har Kila skole slått digital revers i den forstand at fokuset er mer rettet mot de gode gamle lærebøkene på papir.

Johnsens erfaringer og observasjoner er vel verdt å lytte til, og de samsvarer godt med en fersk undersøkelse blant norske elever. Der svarer 31 prosent at de blir distrahert av å bruke digitale læringsressurser. I Finland og Sverige svarer henholdsvis 41 og 37 prosent det samme.

Da er det heller ikke så merkelig at kjendisforeldre som Live Nelvik og Ane Dahl Torp reiser fanen mot det de mener er overdreven skjermbruk i klasserommet. Forståelig er det også at Facebook-gruppen «Opprop for mindre skjermbruk i barneskolen» har passert 21.000 medlemmer. Og den er stadig voksende.

Da de første kommunene tok nettbrettene i bruk for nærmere ti år siden, så var det angivelig som en motivasjonsfaktor til å oppnå bedre resultater i lesing og skriving. Man ønsket i større grad å se lyset i øynene på elevene, som noen uttalte det.

Etter den tid har brettet blitt fast inventar i skolesekken, sammen med matbokser og drikkeflasker. Men de forventede resultatene har altså uteblitt.

Man kan mene mye og mangt om den internasjonale Pisa-undersøkelsene, som er en internasjonal kartlegging av 15-åringers kompetanse i lesing, matte og naturfag. Men den ferskeste av dem, fra desember i fjor, er likevel en dokumentasjon på at norske elever presterer svakere enn før. I matte har norske elever aldri prestert dårligere, og ferdighetene i lesing er på samme nivå som i bunnåret 2006.

Forklaringen er sammensatt, og den enkleste løsningen er å skylde på pandemien. Men det er også legitimt og nødvendig å se nærmere på den digitale revolusjonen som skolen har vært utsatt for. Den erkjennelsen har i alle fall Finland kommet til.

Vår nabo i øst har de siste tiårene fremstått som et flaggskip for kvalitet i skolen, med stadige topprangeringer i Pisa. Og når resultatene over litt tid har sunket som en stein, så mener finske skoleforskere at det har en klar sammenheng med økt skjermbruk og mangel på kvalitetskontroll.

Men hvordan kom egentlig nettbrettene inn i skolen? Kortversjonen er fikse ideer fra politikere som grep sjansen etter at Staten trakk sine detaljstyrende klør tilbake i forbindelse med kommunereformen i 1986. Plutselig var det kommunene, som uten statlig innblanding, selv kunne velge hva de ville bruke pengene på.

Og de som gikk i front hadde åpenbart en idé om at nettbrett og digitale læringsressurser ville løse flere utfordringer innenfor et kommunebudsjett som alltid har vært opplevd som stramt. Man så altså dette som en mulighet til å motivere elevene, men ikke minst skape en mer effektiv skole, som igjen ville gi seg utslag på kommuneregnskapets bunnlinje. Statlige myndigheter brydde seg jo ikke, så lenge målene i læreplanverket ble nådd. Dessuten pekte målene tydelig i retning av mer digital kompetanse. Og var ett fett om elevene lærte seg å lese og skrive ved hjelp av bøker eller nettbrett.

Og siden de aller fleste av landets kommuner hadde de samme utfordringene, ble nettbrett-løsningene adoptert og rullet ut på bred front. Dette også med hjelp fra kommersielle aktører som så dette som en gyllen anledning.

I dag har imidlertid både nåværende og tidligere ministere erkjent at mer statlig styring hadde vært på sin plass. Tidligere utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen er åpen på at han nok burde ha strammet mer til, og dagens minister, Kari Nessa Nordtun, er tydelig på at hun vil gjøre det.

Også statsminister Jonas Gahr Støre tok i sin nyttårstale til orde for at skjermene i skolen fra nå av skal «brukes med fornuft».

Og da er vi i kjernen av problemet – og løsningen for den saks skyld: «Brukes med fornuft.» Å kaste skjermene ut av skolen vil være å kaste babyen ut med badevannet. Det digitale toget går med full fart, og her må også de yngste henge med.

Men det handler om å finne balansepunktet, og det handler om å ha en klar og tydelig plan for hvordan undervisningen skal legges opp. Da er det håp om å nå målene. Og først da kan vi omtale nettbrett-prosjektet som en suksess.