Å utvikle seg i lag med samtlige andre klubber i regionen er en mulighet

Harstadfotballen er inne i en spennende tid. Jeg ser bort fra at våre 2 topplag rykket ned en divisjon. Normalt har ikke dette noen betydning, ja, det kan til og med være et bedre utgangspunkt for videre utvikling å ta et opphold i en divisjon under. Man samler seg og vil sannsynligvis gjøre det veldig bra neste sesong. Presset er mindre, motstanden enklere, og man kan arbeide mer avslappet og kan prioritere å reise et solid byggverk.

HIL var uheldig underveis i sesongen med mange skader, men gjorde en bra høstsesong med åpenbar fremgang.

Medkilas kvinnelag avsluttet glimrende mot Øvrevoll Hosle. Da var det fart og pondus, spillet var fremoverrettet med gode overganger og spilleglede på høyt nivå. Denne ene kampen burde hatt et tilskuertall på 1000-1500, kanskje enda flere. Så god var den. Men dette laget har gjort det så godt over så lang tid og år, at de har lov å ta en pause lenger ned.

Slik fotballsamfunnet i vår region er blitt på damesiden vil egenutviklingen av spillere bli ganske avgjørende de nærmeste årene. Det vil videre være interessant hvordan man som damelag skal kunne oppnå en enda bedre kampfysikk slik at man møter motstanderen som overlegne og ikke underlegne hva angår den funksjonelle fysikken. Den man ikke får fram bare ved å løfte vekter.

Nå har Harstad altså muligheten til å samle seg og reflektere over den videre vei. Klubbutvikling, lederutvikling, trenerutvikling og spillerutvikling. Disse tingene henger sammen og har samlet sett betydning for nivået på spilleren. Å utvikle seg i lag med samtlige andre klubber i regionen er en mulighet. Finner man fram til rette samarbeidsnivåer og innhold kan dette til syvende og sist gjøre spilleren bedre. Det er en lang vei, men sår man rett vil man kunne høste godt senere. Samarbeid på tvers av klubbene er spennende og viktig, men ikke det viktigste. Det samme gjelder for så vidt trenerutdanning.

Mitt utgangspunkt er at en trener ikke kan instruere en barne- og ungdomsspiller til å bli god eller svært god for den saks skyld. Så trenerutdanning er viktig det, men ikke avgjørende. Kanskje fra 14-årsalderen. Før den tid er det viktigste å samle timer med smålagsspill.

Utdannede trenere langt nede i årsklassene kan ha bakdeler med seg. Man fristes ofte til å dirigere spillet og til å prioritere de beste. Det er stas å vinne, men dette lager ikke vinnere eller karaktersterke spillere. Fra sidelinja ropes og dirigeres spillet, i den hensikt å gjøre spillet hos barna bedre ved å fortelle spilleren hva denne skal velge av løsninger. Kunstig åndedrett?

Den kreative skapende spilleren vil aldri se dagens lys når utviklingsmiljøet er slik. Man fratar barna muligheten til å finne ut av spillet på egen hånd. Selvoppdagende læring er det viktigste. Smålagsspill med selvoppdagende potensial er svært viktig i utviklingen av virkelig gode spillere. Ikke bare svært viktig, men helt avgjørende.

Et godt barnelag trenger ikke bestå av gode fotballspillere. Og det man som regel er god i, er et overlegent ett- og touch-spill. Men noen ferdigheter blir borte på veien når man blir et godt barnelag. Slik er det neste alltid.

Fotballen har noen viktige kjerneøyeblikk med tilhørende kjerneferdigheter. De viktigste situasjoner kan man bare lære gjennom å praktisere spill i store mengder over så lang tid at ferdigheten til slutt blir en del av spillerens ferdighetsregister. De fleste spillerne vi har lokalt har spilt for lite. Det kan man enkelt observere under spillets gang. De viktigste elementene i spillet trer fram bare sånn delvis. Det kan være detaljer knyttet til for eksempel skjerming i mottaket, mottak generelt, timingen i forhold til når pasningen skal slippes, når taklingen skal settes inn, når en justering av posisjon skal starte, når finten skal igangsettes, når opphoppet i forbindelse med en corner skal skje, og det fysiske balanseaspektet i nærduellene, med mer.

Dette må læres ved at spilleren ofte settes i situasjoner som tilsvarer det ferdige spillet, og da uten ulike tilrop fra sidelinja. Under spillets gang vil de fleste situasjonene tre fram uansett, og dermed skjer det erkjennelser, egne oppdagelser og refleksjoner på eget nivå. Jeg snakker fortsatt om barnefotball. Forstyrres dette, ødelegges ting.

Barnetreninger der delferdigheter blir tatt ut av det ferdige spillet for å så settes inn i en deløvelse kan selvfølgelig ikke måle seg med et godt tilrettelagt smålagsspill (banestørrelse i samsvar med antall spillere og null dirigering). Under 14 år er dette tilnærmelsesvis bortkastet og tapt spilletid.

Hva bør man gjøre for å få fram vidunderbarn som uansett alder er interessant fordi man kan se konturene av internasjonale ferdigheter der det meste allerede er på plass i enkel form? Skap mer spilleglede.

Det viktigste spørsmålet er hvordan få opp timetallet med spill for alle, fra tidlig alder og langt opp i årene. Og la spillerne oppleve gleden ved å spille på løkka i by og bygd. Dagens metode med et par treninger i uka pluss kamp, der treneren styrer og coacher i beste mening, bringer oss ikke langt av gårde selv om spilleren blir litt bedre, men utviklingen for de fleste har en tendens til å stagnere. Mange faller fra når gleden forsvinner og ferdighetene man en gang hadde blir avslørt av en god førsteforsvarer.

Vi kommer dessverre aldri unna smålagsspillet dersom det er virkelig gode spillere vi ønsker ut av all barne- og ungdomsfotballen i Harstad. De som tar fatt i dette, og legger til rette på en slik måte ved at mengden med spill økes radikalt, i aktuell alder, vil skape spillere med ferdigheter, karakter og mental styrke. Løkka produserer nemlig slike typer, noe fellestreninger ikke gjør.

Alle ønsker seg sannsynligvis kreative skapende spillere. Den som lekende lett passerer en motspiller og spiller ballen videre akkurat i riktig øyeblikk. Og den som skaper sjanser for seg selv eller andre ved geniale løsninger. Det er de ferdighetene om verdsettes høyest.

Det er vel bortimot umulig dersom man ikke lar spillerne spille i fred for ambisiøse trenere som absolutt må snakke til spillerne under kampens gang. Å tilegne seg gode ferdigheter tar lang tid. Kommuniserer vi trenere godt nok verdien og betydningen av å spille mest mulig smålagsspill? Sannsynligvis ikke. Hvordan fremsnakke smålagsspillets fordeler og nødvendighet? Det mangler vel ikke på spillere med ambisjoner?

For å bli en klassespiller må vedkommende finne ut av alle detaljene på egen hånd. Trenernes jobb er å legge til rette for spill med passende antall spillere og passe banestørrelse. Spillet overgår enhver øvelse i barne- og ungdomstiden.

Men uansett, og aller først, må man se for seg produktet, spilleren. Hva skal man kunne som voksen? I Danmark er man også opptatt av estetikken i spillet. En estetikk som kanskje hos oss må vike, siden vi jakter mer på effektivitet, og det litt for langt ned i årsklassene.