Intensjonen var knakende god, problemstillingen viktig og engasjementet på topp da den første Momentum-konferansen gikk av stabelen en november-onsdag for drøye fire år siden. Som et ektefødt barn av Medkila ILs Girl Power-prosjekt, og med tematittelen «kvinner og makt», hadde arrangøren tatt mål av seg å henge bjella på katta. Så ble også behørig gjort, anført av Maria Utsi og konferansens profilerte trekkplaster, Anita Krohn Traaseth.

Vi som var deltakere, langt de fleste kvinner, ble presentert for tall og fakta som hver for seg verken var overraskende eller oppsiktsvekkende. Det er likevel noe med å få det komplette bildet så midt i fleisen. Å f.., er vi fortsatt der? I 2019. I et av verdens mest likestilte land.

På det tidspunktet var 67 av 169 stortingsrepresentanter kvinner. Kvinner tjente 86 prosent av menn. 84 prosent av daglige ledere i Norge var menn, og 71 prosent av landets aksjeselskap hadde kun menn i styret. Ingen av oss som gikk fra Nordic Hall og ut i vinterkulda denne novemberdagen, kjente på en stolthet over statistikkmaterialet vi nettopp hadde fått presentert som store tall og bokstaver på en vegg. Men det var engasjement og fremtidstro å spore. En tro på at Momentum hadde appell, bærekraft og kondisjon nok til å holde det gående i mer enn tre runder.

Når Harstads «kvinnekonferanse» dessverre har gått inn i historien, så er det først og fremst trist. Temaet er viktig, og kvalitativt lå ikke Momentum noe tilbake for andre konferanser. Gjennom dens korte livsløp ble den også bare bedre og bedre, med 2022 som det definitive høydepunktet. Hovedsakelig fordi dette var året hvor konferansen selv maktet å leve opp til budskap og verdier den selv har prediket.

På tredje forsøk evnet man å bøye av for den klassiske kvinnesaks-linjen, forhåpentligvis ut fra en erkjennelse av at vi aldri kommer til å oppnå kjønnsbalanse dersom konferanser med kvinneprofil har som utgangspunkt å ikke slippe til det andre kjønn. Verken på eller bak scenen.

She-bevegelsen, som blant annet arrangerer «She conference» i flere europeiske byer, har for lengst tatt dette inn over seg. Å oppnå kjønnsbalanse vil være en umulig oppgave dersom menn ikke inkluderes og inviteres med på den viktige reisen.

Det er også her vi må lete etter svaret på hvorfor Momentum ikke lenger har bærekraft i seg. «Kvinnekonferanse» er bevisst skrevet med anførselstegn, fordi det er sånn Momentum har blitt oppfattet. På godt og vondt, og kanskje mest det siste. Enten man vil eller ikke.

Iherdige forsøk ble gjort for å omprofilere til et unisex-arrangementet, uten at man av den grunn klarte å løpe fra sitt rykte.

12 mannlige deltakere blant et femtitalls kvinner, som tilfellet var i 2021, illustrerer utfordringen. Utfordringen med profil, men også med billettinntekter som nødvendigvis må til for å dekke relativt høye konferansekostnader.

I mange sammenhenger kan det slå positivt ut for ettermælet å gi seg mens man er på topp. Det gjelder ikke i tilfellet Momentum, selv om det aldri så mye ble satt et verdig punktum i 2022. Tre utgaver er for nybrottsarbeid å regne, og våre mål når vi bare gjennom kontinuerlig, fokusert arbeid. Og når kommunestyrene i Harstad og Evenes kan skilte med en kvinneandel på henholdsvis 52 og 53 prosent, en økning på 8 og 12 prosent sammenlignet med forrige periode, så har ikke det kommet helt av seg selv.

Om Momentum vil ta noe av æren, så er det i så fall fortjent. Samtidig som det bør være en motivasjon til å ta opp hansken. Utfordringen er sendt. I første omgang med adresse Medkila og Girl Power.