Hvor høyt skal hederstegnene henge?

Jan Erik Reinås, Fjell skilag i Tjeldsund kommune er funnet uverdig til hederstegn eller annen relevant utmerkelse fra den nye store idrettskretsen.

KRITISK: Knut Bjørklund stiller spørsmål rundt Troms idrettskrets  Foto: Øyvind Askevold Kaarbø

meninger

Da kan det være en trøst for han selv, og også for meg som forslagsstiller, at den samme Jan Erik Reinås for forrige helg fikk tildelt en meget høythengende utmerkelse som «Årets ildsjelpris» av Norges Skiforbund. Etter forslag fra Troms skikrets langrennskomite. Tildelingen skjedde i Oslo på Norges Skiforbunds årlige samling.

Jeg kan ikke lenger fatte hva som skal til for å få et hederstegn fra idrettskretsen. Jan Erik Reinås har over snart 60 år bak seg i langrennssporten, hvorav minst 30 år som trener og leder. Han var selv en utmerket langrennsløper, nord-norske mester både som junior og senior. Likevel er det hans store og livslange innsats som trener for barn og ungdom som han vil bli husket aller best for. Han er en klippe i Sør-Troms innenfor skisporten, både i egen klubb, men også på sonenivå hvor alle skilags løpere har hatt glede av hans kapasitet. «Alle andre i skisporten forgår, bare Jan Erik Reinås består», er det sagt om han mange ganger. Han holder et meget høyt skifaglig nivå, og er til enhver tid ajour med nye teknikker og nye treningsmetoder. Jan Erik er ikke alltid en A4-type, og er derfor ikke redd for å gå egne veier. I visshet om at det er flere veier som fører til Rom.

Jan Erik bor i markebygda i Skånland, Tjeldsund kommune. Her holder Fjell skilag til, som hvert eneste år har deltakere i skirenn lokalt og på kretsnivå, anført og inspirert av Jan Erik. Han har fått tilbud om å være trener i større klubber, men har hver gang takket høflig nei. Fordi hans hjerte hører hjemme i markebygda. Jan Erik er derfor en som idrettskretsen virkelig skulle tatt vare på og hedret. Han er representant for nettopp de som gjør at idretten i bygdene fortsatt er levende, at barn og unge, jenter og gutter uten forskjell, har et tilbud. Og ikke bare et aktivitetstilbud, men et idrettstilbud med kvalitet i alle ledd. Frafallet i idrettslig tilbud på bygdene er et område som burde oppta den nye store idrettskretsen mer enn noe annet.

At Jan Erik også har sitt virke i et samisk område, er i seg selv ingen kvalifikasjon, men må nevnes i en tid hvor trykket på samene – barn og ungdom – i form av hets og mobbing er på den nasjonale dagsorden. Så viktig er saken, at kong Harald berørte dette tydelig i sin åpningstale til Sametinget forleden. I et slikt perspektiv er Jan Eriks utrettelige arbeid med å selv være et forbilde, og ved å skape andre unge samiske forbilder, av stor betydning. Kan den nye idrettskretsen allerede ha glemt viktigheten av det enstemmige vedtak på sitt første idrettskretsting i november 2019, om å ha sin nye logo skrevet både på samisk, kvensk og norsk?

Dersom idrettskretsen kun har en eneste pris å dele ut hvert år, så kan jeg til nød mobilisere forståelse for at Jan Eriks kandidatur er satt på vent. Men det er ikke tilfelle. Idrettskretsen kan dele ut flere hederstegn om de vil, hvert eneste år. Dersom de nye statuettene setter andre begrensinger, så må idretten i storfylket bli opplyst om det.

Jeg ber interesserte følge med på hvem som får årets hederstegn fra idrettskretsen under «Idrettshelga» i Tromsø kommende helg. Ikke for å redusere de heldige prisvinnere for den store innsats de med sikkerhet har gjort for sin idrett. Men for om mulig å forstå hvorfor Jan Erik Reinås sin livslange innsats for skiidretten i sørfylket er blitt veiet og funnet for lett. Idrettskretsen er ikke tjent med at egne hedersbevisninger lever opp til revens beskrivelse av rognebæra; «-høyt henger de og sure er de».