Det er ikke synd på andværingene

Da jeg var ung var jeg og familien min på campingtur. Jeg husker at vi på en campingplass – en fredagskveld – møtte en ung jente som var full. – Æ e fra Ro i Mana, snøvlet den søte jenta til oss.

Andværingen Svein Spjelkavik deler sine tanker etter at den endelige avgjørelsen rundt overvåkingsflyene på Andenes er tatt.   Foto: Tore Skadal

meninger

Mamma forklarte meg senere at det var synd på folk fra Mo i Rana. Ikke fordi de var fulle på camping-tur, men fordi jernverket der var blitt lagt ned. I mange år etter 1988 tenkte jeg som ho mamma at det var synd på de fra Mo i Rana. Historia om det nye, moderne Mo ble for utydelig i forhold til den sterke historia om «stedet som mistet alt det de hadde». Det er først de siste årene jeg har sett krafta i Mo-samfunnet.

De historiene som blir fortalt om oss er viktige. De preger hva folk i hele landet tenker om stedet vi bor på. Ja, i hele verden for den saks skyld. Vi har veldig mye å tape på å bli det nye Mo i Rana. Et nytt sted som det skal være synd på.

Stakkarslighet er ikke så stilig. Og viktigst: Det kler oss ikke. Ikke i det hele tatt. Det er ikke synd på andværingen. Det Andøy jeg kjenner er et sted med kreative folk som går på, og skaper nye, svære ting. Slik har det alltid vært. Slik er det fortsatt. Slik er vi fortsatt.

Vi bestemmer litt over historien andre forteller om oss med de historien vi forteller om oss selv. La meg fortelle min historie om de største prosjektene som gir optimisme i Andøy-samfunnet akkurat nå. The Whale, Andfjord Salmon og Andøya Space As sin satellitt-satsing. Jeg forteller deg dette fordi det akkurat nå er mange som har behov for å forklare disse prosjektene som et plaster på såret, noe som ble skapt for å erstatte arbeidsplassene ved Andøya Flystasjon. Det er ikke riktig for noen av de tre.

Ideene til alle disse prosjektene ble født før 2016. Spør Camilla Ilmoni, Roy Bernt Pettersen og Odd Roger Enoksen eller Kolbjørn Adolfsen. Det betyr ikke at jeg ikke ser at alle disse prosjektene har mottatt støtte fra SAMSKAP. Det har de, og SAMSKAP gjør en utmerket jobb med omstilling i Andøy. Men de tre ble ikke født av omstilling. De ble født av mot og kreativitet. Og prosjektene bør ikke motta støtte som noe plaster på såret. De bør motta støtte fordi det er gode tiltak, blant de beste i landet. Tiltak som vil sette nasjonen på kartet. Tiltak som er gode for Norge og verden.

La oss se på de to siste dagene fra et Andøy-perspektiv. Det nasjonale fokus har selvsagt vært på at vi tapte i siste runde når det gjelder Andøya flystasjon. Kampen var over da Gahr Støre-regjeringa presenterte sin Plattform mens høstløvet falt på Hurdal. Og med bladene dalte Senterpartiets anseelse i Andøy. Det var mange som ble både overrasket og lei seg blant innbyggerne her. Men ærlig talt, trodde vi på at denne saken var mulig å snu?

Uansett, nå er det viktig å sette en strek over ting vi ikke får gjort noe med, og fokusere på de nye historiene om kraften i folkene på stedet der vi bor, om kraften i Andøy.

Vi må heie på det nye som skjer, men vi må samtidig tåle at ikke alle er enige om alt. Vi må slippe til orde de som vil ha bevaring av det gamle, vern av natur og hensyn til fiskeriene. Vi må ikke ha det så travelt at vi kjører over de stemmene som vil ha oss til å se andre sider enn det flertallet vil ha. Da blir vi bare en liten, lokal kopi av måten Høyre og Ap brukte hersketeknikk på da Andøya Flystasjon ble lagt ned.

Jeg håper også på et Andøy der vi holder oss for gode til å kaste dritt på folk som gjør jobben sin. Det er klart det er fristende å prate skit om både forsvarsminister Ine og Frank, men tenker vi oss om, ser vi at de er to flinke folk fra Båtsfjord og Lørenskog. Folk som kunne vært våre søskenbarn. De har ikke gjort annet en jobbe sin.

Jeg tror på andværingene, og stoler på at ordbruken som ble rettet mot Odd Roger Enoksen her på Facebook – da det ble kjent at han ble vår nye forsvarsminister – vil dempe seg ned mange hakk når den verste skuffelsen over flystasjonen nå er døyvet. Politikere gjør en viktig jobb for oss alle. Tendensene til mobbing og skittkasting mot de som holder demokratiet i gang på alle nivåer – fra kommunestyret til regjeringer – er det ingen som er tjent med. Det er faktisk farlig, helt på alvor.

La meg slutte med å fortelle tre nye historier om andværinger fra de to siste dagene som ikke fikk plass i toppen av nyhetene:

Onsdag 13. oktober: Det ble kjent at Lost and Found productions er nominert til den nasjonale prestisje-prisen Gullsekken for å gi Norge en helt ny form for sexualundervisning med det omdiskuterte stykket Oh Baby Baby. Det er 10 år siden andværingen Katrine Strøm og Sortlandsjenta Maja Bugge vant samme pris. Kan det skje igjen?

Torsdag 14. oktober: Katma og Hålogaland Teater tar pusten fra premiere-publikum. Med musikk fra trollmann, Tore Bruvoll, lyddesign fra Alexander Rydland Hansen og lysdesign fra teatersjef Egill Palsson er «Takk for alt» - teatervandringen på Tromsø gravlund blitt en maktdemonstrasjon. Men viktigere: Det er en poetisk teateropplevelse som forandrer oss som opplever den. Skuespillere fra både Lille Hålogaland teater og Hålogaland Teater imponerer deg med vakkert spill og troverdig improvisasjon. De to eldste jentene til Alexander og Katrine, Sigrun og Dagny er begge med i stykket, og imponerer med solosang som varmer alle som hører på. Til og med jentenes farfar, Arild Hansen fra Bleik bidrar som en av stemmene i vandringen. Katrine er på mange måter tilbake der hun var i den prisbelønte forestillingen «Usylig», bare enda bedre. Det er ikke noe poeng i at jeg skryter mer: Alle billettene ble revet bort før premieren uansett.

Torsdag 14. oktober: Det er premiere på den nye Madrugada-videoen. Filmen til den vidunderlige «The world could be falling down» er laget av mesterregissør Eivind Holmboe. Nikoline Spjelkavik og unger fra Teaterklubb’81 bidrar til en utrolig flott film. Dronebildene i starten og slutten er med Simen Bergvik. Det er rørende og se Sivert Høyem og gutta gjøre en av sine beste låter på stedet der deres reise startet. Rock Mot Rus er også en sterk historie fra Andøy.

Og dette er bare tre historier fra de siste par dagene i Andøy. La oss eie historiene om øya vår. La oss sette var egen dagsorden. Og la oss la alle som kommer hit, uansett hvor de kommer fra, føle seg som hjemme. Flere andværinger gir flere gode historier.

For dette kan vi: Da flystasjonens folk kom hit, da rakettskytefeltets folk kom hit, da Whalesafari Andenes - Hvalsafari Andenes og Sea Safari Andenes / Whale2Sea sine folk kom hit...da hadde vi øvd på det lenge. Øvd på det å være vertskap. Russere og nederlendere, pomorhandel og hvalfangst på 1600-tallet. Vi har øvd i 500 år.

Blir vi stedet der alle føler velkommen, vinner både vi og gjestene. Det blir en verdifull fortelling.